Helgen vi har ventet på

Helgen 17.-20 Februar (ja, vi vet, det var en ganske lang helg!) har vi gledet oss til siden vi ankom Francistown. Det var helgen vi skulle på Safari i Kasane, OG krysse grensen til Zimbabwe igjen,- i en ganske annen stil- nemlig for å se the wonderful VICTORIA FALLS…!!

Det ble en GANSKE interessant helg. Bare dager før avreise, fikk vi vite at et norsk reisefølge; en fysioterapeut vi kjenner fra høyskolen i Bergen, og hans familie (de var hele 11 stk i reisefølget!) skulle bli med oss et godt stykke på reisen. I tillegg hadde de planlagt at første natten skulle være bush camping i Nata! Telttur i bushen var noe vi ikke visste om før dagen før avreise, og vi hadde ganske mange spørsmål: Hva trenger vi til det? Vet de at vi ikke har telt? Hvor skaffer vi oss et telt? Blir det varmt eller kaldt – osv.. Men, OM vi gledet oss!!

Vår kjenning fra HiB; Selveste Lars Peder har ikke hvilken som helst pappa. Faren Egil er nemlig Tutume’s første distriktslege her i Botswana, og har bodd i landet i 6 år med legejobben. Han er en ekte ildsjel, som har lært oss og gitt oss SÅ mye i løpet av denne eventyrlige reisen.

Torsdagen hentet de to oss i en av sine 3 FANTASTISKE og avanserte camping jeeper, med TELT på taket og kjølesap& fryseboks + reisekjøkken i bagasjerommet. Kort sagt; en ganske fancy camping var oss i vente 😉

camping bilene aka super-fancy-jeeps

Vi var heldige å få en skikkelig guiding av Egil hele veien til Nata, og stoppet både på en klinikk i området Egil hadde arbeidet som distriktslege for omvisning,- og så igjen på et Primary hospital. Vi var ekstremt heldige, og fikk gode omvisninger i begge lokalene, med mulighet til både å se pasienter, snakke med ansatte og stille spørsmål. EN helt fantastisk opplevelse. Vi var enige om at vi var positivt overrasket over de ansattes system og kvalifikasjoner (utdanningskrav).

Reisen til Nata og videre var en safari i seg selv. Det er helt ubeskrivelig å bare kjøre langs den endeløse savannen (grønn som du aldri har sett den på National Geographics!) og se bavianer, ubegrensede arter av fugler, maurtuer høye som små trær, og plutselig en elefant, en giraff, og alle de utrolig søte impalaene <3

«only in africa» – bare kjører forbi en elefant og to langs hovedveien… (!!)
Sjarmerende varsel <3
Fornøyd Lars Peder !

Nata Lodge camping plass var over all forventning. 100 meter til en fancy restaurant, tilgang til basseng, toalett og DUSJ!! Jeg hadde ALDRI sett for meg at dette kunne være bush camping. Men vi ble forsikret om at dette ER et pent og trygt sted å campe, så foruten de utrolig fancy teltene og bilene, kan man havne i mye råere omgivelser enn det vi hadde natt til fredag.
Likevel, å våkne midt på natten; i en feltseng i et telt, vekket av en gjeng geiter med bjeller, for så å bare sovne inn i fuglesangen igjen.. M A G I S K..

Neste morgen fikk vi inn en joggetur (og YES – magen min tålte det – I'M BACK!!) langs motorveien med 120 sone. fantastisk! Vi løp i den nydeligste morgenen, forbi alle slags dyrespor. Og heldigvis rakk jeg tilbake i tide til å slå ned teltet, før regnet begynte.
ETter en koselig "familiefrokost in the wild" bar det videre mot Kasane – og safari-eventyret startet på ordentlig. NÅ var det mye dyr langs veien!! DIGRE elefant og impala flokker, zebraer, giraffer – OG EN LØVE !! bare 10 m fra bilveien, i skyggen av en busk. Helt ubeskrivelig vakker med oransje og brun fyldig man. Vi ble stående en stund og beundre den.

EN (eller to, vi var usikre) svær elefant flokk! Og, vi fikk lyd 😉

I kasane møtte vi Leon igjen, Anders sin kamerat Sjur sin berømte safari-guide-sønn. En fantastisk og svært begavet ung mann. Han og kjæresten spiste middag med oss på den FANCY camoing/lodgen Egil og Lars' familie bodde i, før Leon tok oss til vår søte Water Lily Lodge, bare 5 minutter unna. Etter innlosjering i lodgene hentet Leon ogg igjen, så vi kunne samles for et godt måltid. Og den turen (åpen bil) var en opplevelse! A-L-D-R-I i mitt liv sett så mange flygende insekter i mitt liv! Måtte faktisk dekke til munnene våre når vi snakket,- og jeg fikk en grønn flue i øyet. deilig 😉
– men så; Nok en diger buffet – og mange lykkelig-mette mennesker. Dyrene er tross alt en del av safari-livet 😉

Water Lily Lodge hadde også utebar, restaurant og et basseng, som vi rakk å teste den kvelden !! Ellers delte vi et strt rom med hver våre senger, og hadde felles bad med resten av beboerne på etasjen. Men de så vi lite til, så vi hadde dusj og toalett tilgjengelig når enn vi trengte det, følte vi!

Neste dag var det TIDLIG opp. Vi hadde nemlig Morning gamedrive med Leon i Chobe National Park; rett og slett bushen. Kl. 6 bar det av sted. Turen Det fantastisk!! Å kjøre i åpen bil (men takk gud for det taket som var!) på de gjørmete veiene med natur vi ikke har maken til i Europa -og muligheten for et nytt dyr rundt hver busk.. Men Halvveis til lunch begynte det å regne, og det ble bare våtere og våtere.
Flere av oss var GANSKE forfrossne da vi stoppet for lunch, og ville kanskje egentlig ikke stoppe i det hele tatt. Men Leon Safaris er noe spesielt! Gutten stelte i stand varm kaffe, og stekte utrolige lapper/american pancakes til oss MIDT i bushen! Og med det fikk vi alle litt varme igjen. I tillegg opphørte regnet en liten halvtime, slik at frokosten ble en ekte nytelse.

Et utrolig funn: En elefant skalle ! Leon memte den hadde gått bort av sykdom. Den hadde tegn på jeksler som ennå ikke var fullstendig utvokst; altså relativt ung

Det var masse flodhester, impalaer, zebra og fugler, og vi så andre eksotiske dyr også. Men på grunn av regnet, så vi ikke alle elefantene som forventet. i gjengjeld fikk vi Glimt av krokodille 😉 .

Etter Litt "nød shopping" (tørre klær og regnjakker) og lunch på lodgen, var vi klare for runde 2; Safari i båt !!
Det ble en om mulig ENDA våtere affære. Men likefult stilig. Flodhest, buffalo, elefanter og krokodiller,- og du føler at du simpelten sitter på vannet. Og disse dyrene er ikke tamme; de lever i sitt frie; det er vi som er gjester i deres hjem. Ord kan ikke egentlig strekke til… Vi er bare enormt heldige !

Det var ganske kjekt å ligge på det store rommet vårt på lodgen og prate om den fantastiske dagen etterpå. Og vi var enige om at vi så frem til – allerede- å komme tilbake til Kasane på mandagen, da Leon hadde tilbudt oss å ta en safari-tur til, på ettermiddagen 😉

Søndag var den dagen jeg hadde gledet meg til lengst – i alle fall. VIC FALLS !
Vi dro etter frokost, sammen med 3 fra den andre leiren. Leon kjørte oss til grensen i den stilige safari-bilen sin, og hjalp oss over til sjåføren som ventet på den andre siden. Det tok ca en halvtime til, en halvtime på grensen, og en time innover i Zim før vi ankom Vic Falls. Vi kunne både se spruten over trærne i horisonten, og høre fossen stadig bedre, jo nærmere vi kom. Dette var høydepunktet for min del.

30 Dollar ved innkomst, og gjennom en ikke så dyr som forventet suvenir shop – og der var vi – i fossens omringende “jungel”. Det var ikke mange meterne å gå, før vi satt blikkene våre på den mektisgste fossen av dem alle. Det var helt enestående. Lyden, dybden, bredden. Og veien langs fallet, var så grønn, tettpakket med vakre trær, blomster og planter, med mange utkikksposter underveis.
Bare halvveis nedover var det påtide å ta en pause – både fordi vi trengte å få pusten igjen; i mangel på gjeller, og for å få oss litt lunch.
Ved inngangen var en fantastisk restaurant, hvor vi var heldige nyte sol og god mat mens vi tørket. Resten av følget vårt hadde avtalt med sjåføren å ta lunchen på ViC Falls hotel, før de skulle tilbake til Kasane for å fortsette sin road trip med resten. Vi gikk der i mot lykkelige tilbake til fossen, for å gå veien helt til ende.
Vi lo oss nedover, bokstavelig talt. Det var en helt magisk atmosfære. Man tror man står i det værste regnvær, mens det egentlig bare er kondensert vann fra fossens brus. Vi tok så mange bilder vi kunne uten å ødelegge telefonene, men det er bare å innrømme: vi skulle hatt gode kamera som tåler vann..
(Så vi må nok tilbake hit..!)

<3 !

Etter å ta kommet helt ned til broen, og hvor fallet er dypest: 108 meter (!!), ble vi hentet av sjåføren vår, som tok oss til lodgen vår. (Den var bare 5 minutter fra sentrum, så vi fikk oss en behagelig formiddagsrunde dagen etter – før vi skulle tilbake til Kasane!)

Hellooooo 😀

Kvelden ble en skikkelig (etterlengtet ;)) girlsnight på byn, med middag, bolle(r i fleng) og god drikke på “Mamma Africa’s eating house”. En skikkelig lekker, tradisjonell reatsurant, med LIVE musikk på kvelden !
Før middag hadde vi blitt vist hvor markedet var, og har endelig fått oss noen flotte suvenirer å ta med hjem til Norge. Minnene vil vare evig <3

Broen.. Det ble dessverre ikke hopp på meg..

Etter å ha selverklært oss som sesongens mest engasjerte publikum, og etter 5 boller til dessert (de var alle mine..), dro vi hjem til lodgen. Det føltes som vi var gjester i et privat hjem, noe vi forøvrig var.. Paret laget frokost til oss dagen etter, mens vi satt rundt bordet i rommet ved siden av, og ventet. Det var nok en komisk og merkelig situasjon!

SÅ var det en liten time med smoothie-luksus på Vic Falls mest fancy cafè, før turen tilbake til grensen, hvor himmel ble til helvette i løpet av en liten halvtime…

Dette vil jeg skrive kort, for det føles fortsatt som om jeg akkurat våknet fra et mareritt, og er usikker på hva som er realitet og hva som er drøm..
På grensen ble vi ikke trodd, kort fortalt. Vi kunne visst ikke være studenter i klinikk.. Veilederen vår måtte kontaktes, og fikk oss så vidt der i fra. Men resultatet var dramatisk: bare 5 dagers videre opphold i Botswana.
Vi krysset fingrene for at dette kunne løses når vi var tilbake i Francistow, og bestemte oss for å avvente skrekken. Men den kom tilbake..
Etter Matilda’s utrolige innsats, uendelige telefonsamtaler, kontakt med skolen og bistand fra Norge, OG personlige brev og søknader om forlenget opphold for å fullføre praksis; var marerittet endelig over. Vi priser oss lykkelige for å ha vært så heldige i denne situasjonen, og har lært en hel del om det ene og det andre..

Til alle dere der hjemme som bistod oss i denne situasjonen – igjen : TUSEN, TUSEN TAKK.

Hverdagen på klinikken har nok aldri vært så attraktiv som nå. Vi skal jobbe enda hardere, og lære fra hver pasient vi ser! TENK så heldige vi er som får gjøre utveksling her!

Og når vi er inne på det; Vi får stadig flere pasienter, og spennende tilfeller å bryne oss på.
Ukens ord: Takknemlighet <3

Team wet wet wet
KOOOOS ! <3

Carmen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.