Hospitering på Nyangabwe sykehus
Torsdag og fredag før våre siste 3 uker i klinisk utveksling, får vi være på sykehuset i Francistown for å observere. Vi ble kjørt til sykehuset av Jerry’s unge hjelper (19år, snakker knapt engelsk) Derasay- aka. «the kid», som Jerry og Patric kaller ham.
Det er utrolig interessant å få se hvordan strukturene fungerer her, og få se flere i helsevesenet; hilse på de ansatte og se utstyr og prosedyrer i praksis. På den andre siden klør det godt i hender og føtter, når du bare får «se- ikke røre».
I noen tilfeller ble det jo faktisk litt mer; Annie måtte «scrubbe inn» med hansker, hårnett, mundbind og sko-cover (det måtte vi alle ha på i avdelingen for intensive care (Intensive Care Unit). Det er nemlig (helt rystende) bare 2(!!) Fysioterapeuter på hele sykehuset pr nå. Vi ble fortalt at de pleide å være fler; 8 stk. Men på samme måte som for ergoterapeutene, har regjeringen skjært ned på bemanningen av rehabiliterings teamet. De er nå bare 3stk. Vi pratet med lederen på Ergo avdelingen, og hun vaar like frustrert og rystet som oss.
Til og med en av farmasøytene (som pleier å ha studenter hos seg, da Nyangabwe er et undervisingssykehus;) bad oss instendig om å skrive personlige brev med anbefalinger om å åpne en avdeling for nevrologisk rehabilitering. Han mente at med bakgrunn fra Norge med helt andre rutiner og fokus på slike tilstander, at vi spesifikt kan påpeke mangler i feltet i Francistown. Vi lovet å gjøre hva vi kan for å støtte ønsket hans, vel vitende om at 3 studenter fra Norge med et korttidsopphold kan ha begrenset innvirkning. Dagens veileder Linda (fysioterapeut, om vi traff på WSC «konferansen») var derimot også veldig med på notene, og nevnte Matilda for farmasøyten (hun er ikke en hvem som helst, her..!) Og ville diskutere dette videre med henne og andre nøkkelspillere i byens rehabiliterings yrker. Dette KAN potensielt bli spennede.
Vi tilbragte dagen med Linda. Formiddagen var omvisning. Lunchen gikk vi til Galo (senteret) fordi de ikke solgte vann på sykehuset(!). Det ble en LITT bedre lunchpause 😉
Is og cappuccino? Yes, please..
Ettermiddagen observerte vi Linda og hennes kollega; som Annie som jeg så vidt nevnte måtte assistere i å støtte en pasient på ICU; med deres pasienter. Det var en del harde observasjoner.
Vi er IKKE vant til at det er greit å strekke på og tyne pasienter til bristepunktet, og det uten å vise tegn på medfølelse.. litt hardt skrevet, kanskje, men det er jammen ikke langt fra sannheten. Vi tok oss selv i å skjære grimaser i smerte på flere pasienters vegne. Det er nesten FOR vondt å sitte der å bare SE PÅ, når pasienten gråter… vi følte oss flere ganger helt malplasserte, og jeg hadde lyst å bare gripe inn. Gi en hånd å holde i, si noe.. men det kunne vi ikke.. Vi snakket litt med noen pasienter etter behandlingene. Det lettet litt på stemning og sinnsfølelse. Men, vi kommer ikke fra Botswana. Vi har vår medisinske kunnskap fra Norsk helsevesen (i det store og hele). Det gjør det helt umulig for oss å ikke sammenligne behandlinger og tiltak (ikke minst interdisiplinært samarbeid!!) Med Norge…!
Men vi er veldig takknemlige for dette oppholdet, og alle møter, samtaler og behandlinger vi får vitne. Dette er noe vi vil ta med oss alltid, og som gir oss god bakgrunn for refleksjon over egen praksis.
I dag hadde vi var 2. dag på Nyangabwe sykehus i Francistown.
Linda møtte oss på avdelingen for fysioterapi, for å følge oss til departmentet for HIV og AIDS, kaldt IDCC: Infectious Diseases Care Clinic. Disse finnes rundt om i hele landet, og er klinikker i ekstra-bygg / “brakker” som supplerer klinikker, og sykehus (referral or primary hospitals). Vi var uheldige, og traff på en dag hvor det ikke er pasienter (bookede møter) til vurdering, rådgivning eller for å få medisin. Fredag er det nemlig bare drop inn pasienter – og i tilfeller under 5 stk./dagen. Og, kl. 8 var alle i møte… Vi ble derfor ventende en time, før vi prøvde igjen. Vi ble da møtt med beskjeden om at vår tilgang til avdelingen ikke var bekreftet.. Ergo mer venting for klargjøring.
I mellomtiden ble vi derfor sendt til ergoterapi avdelingen for å observere. Vi tilbragte 2 gode timer med de tre terapeutene, hvor to av dem kom til Botswana fra Kenya for 15 år siden, og var med på å grunnlege tjenesten i Botswansk helsevesen. Den gang startet de på Marina hospitalet.
En av terapeutene, Mr. Kipesha fortalte oss om forskjellene fra han kom fra Kenya, som har kommet en del lenger enn Botswana innen rehabilitering. Blandt annet hjemmebesøk er noe han fremmet som en viktig del av ergoterapi som ikke blir gjennomført her. Han var en eldre, veldig blid mann, som skrøt av lærere han hadde hatt besøk av fra Norge i sin tid som student i Kenya. Han sa at noe av det artigste fra den tiden var å sammenligne undervisning og metoder fra Norge og Kenya. Videre snakket vi en del om hvordan det er å lære teknikker og kunnskap tilspasset en type omgivelser eller et system – for så å adaptere det til situasjoner under helt andre forutsetninger. Han opplevde det den gang, og vi ser det tydelig nå. Også den andre fysioterapeuten (som vi observerte litt i går;) Nunoda fortalte at det var vanskelig i starten da hun kom nyutdannet fra Dublin, og skulle bruke teknikkene med helt annet utstyr, og på en befolkning i et helt anderledes miljø, med en helt annet infrastruktur og under det Botswanske helsesystem.
Infrastruktur og ressurser er viktige tema innen rehabiliteringen her nede, i tillegg til INTERDISIPLINÆRT SAMMARBEID. Fysio- og ergoterapi avdelingene samarbeider i den grad at de refererer pasienter seg i mellom. Utover det, er det INGEN tegn til samarbeid mellom sykepleie og fysio/ergo, annet enn at sykepleiere kanskje (evt assistenter) henter pasienter som er gode nok til forflytning,- ned til treningsrommene/avdelingene for fysio/ergo. Utover dette vil ikke sykepleiere ta på seg noe som helt ansvar for pasienters fysiske utfoldelse. “De kan snu på pasienter (side til side) for å hindre liggesår, men ikke noe mer”. Det nytter altså ikke å si til en sykepleier hva pasientene burde gjøre av små/enkle bevegelser gjennom dagen for å øke velvære/fremme bedring.
Vi fant mange av behandlingene helt… La meg si det på en annen måte.. Den medfølende, oppmuntrende og motiverende kommunikasjonen mangler. Hva skjedde med start samtalen; hvordan har du det i dag? Hvordan føler du deg? I dag tenker vi å……. Er du klar for dette? Og underveis: korreksjoner, motivering, STØTTE. Det er mye vi IKKE har observert, som vi forventet. Særlig etter inntrykket vi hadde av noen av disse terapeutene på forhånd. Vi ser fysisk støtte i gange og bevegelse som vi hadde fått stryk karakter for på klinisk eksamen. Og en behandling kan avsluttes med at en pasient legges ned i sengen og dras opp på puten (som ligger mer under skuldre enn under hodet)- og det var det.. Etter et behandlingsopplegg var vi så rystet at vi måtte gå og spørre en assistent om vi gikk glipp av at de sa på Seswana at økten var over og “takk for i dag” – og det sa hun at ja; det hadde de sagt. Men jeg sverger, da sa det det LAVT, med max tre ord. Og hverken mimikk eller non verbal kommunikasjon har vært tilfredsstillende i å underbygge den tryggheten en fysioterapeut skal gi, i følge det vi har lært.
Pasienter kommer ned på avdelingen, eller vi møter dem på deres avdeling. Flere (de fleste) er så alvorlig syke, at man skulle tro de kunne knekke sammen underveis. De gråter og skriker, men det kan vi jo bare lukke ørene for (!!!)…
De kan trenge bleie – men det “mangler de på sykehuset for tiden”, derfor må kanskje behandlingen utsettes en dag eller to.. Men det verste er å observere menneskeverdet så nedgradert. Nakne, radmagre pasienter med åpenbar smerte, kontrakturer (muskulatur eller strukturer rundt ledd så stramme at de ikke kan strekkes ut som normalt) og andre problemer, som ikke skjermes, tilnærmes eller støttes slik vi er lært opp til. Pasientene er mer objekter som skal flyttes, eller oppbevares i “systemet deres”. Medisinsk avdeling for menn, eller surgical – or intensive care.. Du får et merke, og en bås..
Jeg skulle egentlig skrive mer om dagen, men det er veldig vanskelig å sette ord på det vi har sett. Jeg tror jeg må repetere meg selv: Vi får virkelig smakt på vår egen kunnskap, reflektert over pasientenes menneskeverd og våre verdier.
Det er veldig kjekt å treffe annet helsepersonell, og vi opplever at alle er veldig interessert i hva vi kan, hva vi lærer i Norge, og hvilke forskjeller vi opplever under oppholdet her. Det er veldig fint!
Setter opp noen flere stikkord:
– Sykehuset er stort og fint; med flere trivelige uteområder innenfor sykehuset
Fysio avdelingen er ganske stor, med mye nokså bra utstyr (noe gammelt, men likevel) ! Vi skulle gjerne hatt pasienter der… <3
– Vi fikk “intervjue”/prate med en sykepleier på IDCC, som gav oss MASSE bra info om Hiv-tilstandene her i F-town
– Vi er invitert tilbake til IDCC neste uke for å kunne observere noen pasientkonsultasjoner
– Vi har observert Ergoterapeuter og snakket masse med dem om nødvendigheten av samarbeid mellom disiplinene på sykehuset, og i helsevesenet ellers..
– Det var veldig kjekt med “stueskifte” 😛
– Vi har fått kjenne på hvor alvorlige tilstandene kan være før du nødvendigvis får tilbud om fysioterapi når du er på sykehuset..
– Vi vet nå at Norge har kommet GANSKE langt innen tverrfagligsamarbeid – og savner det her i Botswana
I morgen er det halv dag (lørdags-luksusen) på jobb, og så er det søren meg (!) bare TO UKER igjen av vår kliniske utplassering i Botswana! HELT VILT å tenke på….!
Vi feiret med Cappuchino og is til lunch, og etter jobb: Sushi til middag <3 DET synes jeg vi har fortjent 😉
Listene er fulle i morgen, så tiden kommer til å fly – og vips; så er det faktisk tid for Middagsbesøk av Pat’ & Maggie 🙂
Carmen
