Måned: februar 2017

Helgen 17.-20 Februar (ja, vi vet, det var en ganske lang helg!) har vi gledet oss til siden vi ankom Francistown. Det var helgen vi skulle på Safari i Kasane, OG krysse grensen til Zimbabwe igjen,- i en ganske annen stil- nemlig for å se the wonderful VICTORIA FALLS…!!

Det ble en GANSKE interessant helg. Bare dager før avreise, fikk vi vite at et norsk reisefølge; en fysioterapeut vi kjenner fra høyskolen i Bergen, og hans familie (de var hele 11 stk i reisefølget!) skulle bli med oss et godt stykke på reisen. I tillegg hadde de planlagt at første natten skulle være bush camping i Nata! Telttur i bushen var noe vi ikke visste om før dagen før avreise, og vi hadde ganske mange spørsmål: Hva trenger vi til det? Vet de at vi ikke har telt? Hvor skaffer vi oss et telt? Blir det varmt eller kaldt – osv.. Men, OM vi gledet oss!!

Vår kjenning fra HiB; Selveste Lars Peder har ikke hvilken som helst pappa. Faren Egil er nemlig Tutume’s første distriktslege her i Botswana, og har bodd i landet i 6 år med legejobben. Han er en ekte ildsjel, som har lært oss og gitt oss SÅ mye i løpet av denne eventyrlige reisen.

Torsdagen hentet de to oss i en av sine 3 FANTASTISKE og avanserte camping jeeper, med TELT på taket og kjølesap& fryseboks + reisekjøkken i bagasjerommet. Kort sagt; en ganske fancy camping var oss i vente 😉

Vi var heldige å få en skikkelig guiding av Egil hele veien til Nata, og stoppet både på en klinikk i området Egil hadde arbeidet som distriktslege for omvisning,- og så igjen på et Primary hospital. Vi var ekstremt heldige, og fikk gode omvisninger i begge lokalene, med mulighet til både å se pasienter, snakke med ansatte og stille spørsmål. EN helt fantastisk opplevelse. Vi var enige om at vi var positivt overrasket over de ansattes system og kvalifikasjoner (utdanningskrav).

Reisen til Nata og videre var en safari i seg selv. Det er helt ubeskrivelig å bare kjøre langs den endeløse savannen (grønn som du aldri har sett den på National Geographics!) og se bavianer, ubegrensede arter av fugler, maurtuer høye som små trær, og plutselig en elefant, en giraff, og alle de utrolig søte impalaene <3

Nata Lodge camping plass var over all forventning. 100 meter til en fancy restaurant, tilgang til basseng, toalett og DUSJ!! Jeg hadde ALDRI sett for meg at dette kunne være bush camping. Men vi ble forsikret om at dette ER et pent og trygt sted å campe, så foruten de utrolig fancy teltene og bilene, kan man havne i mye råere omgivelser enn det vi hadde natt til fredag.
Likevel, å våkne midt på natten; i en feltseng i et telt, vekket av en gjeng geiter med bjeller, for så å bare sovne inn i fuglesangen igjen.. M A G I S K..

Neste morgen fikk vi inn en joggetur (og YES – magen min tålte det – I'M BACK!!) langs motorveien med 120 sone. fantastisk! Vi løp i den nydeligste morgenen, forbi alle slags dyrespor. Og heldigvis rakk jeg tilbake i tide til å slå ned teltet, før regnet begynte.
ETter en koselig "familiefrokost in the wild" bar det videre mot Kasane – og safari-eventyret startet på ordentlig. NÅ var det mye dyr langs veien!! DIGRE elefant og impala flokker, zebraer, giraffer – OG EN LØVE !! bare 10 m fra bilveien, i skyggen av en busk. Helt ubeskrivelig vakker med oransje og brun fyldig man. Vi ble stående en stund og beundre den.

I kasane møtte vi Leon igjen, Anders sin kamerat Sjur sin berømte safari-guide-sønn. En fantastisk og svært begavet ung mann. Han og kjæresten spiste middag med oss på den FANCY camoing/lodgen Egil og Lars' familie bodde i, før Leon tok oss til vår søte Water Lily Lodge, bare 5 minutter unna. Etter innlosjering i lodgene hentet Leon ogg igjen, så vi kunne samles for et godt måltid. Og den turen (åpen bil) var en opplevelse! A-L-D-R-I i mitt liv sett så mange flygende insekter i mitt liv! Måtte faktisk dekke til munnene våre når vi snakket,- og jeg fikk en grønn flue i øyet. deilig 😉
– men så; Nok en diger buffet – og mange lykkelig-mette mennesker. Dyrene er tross alt en del av safari-livet 😉

Water Lily Lodge hadde også utebar, restaurant og et basseng, som vi rakk å teste den kvelden !! Ellers delte vi et strt rom med hver våre senger, og hadde felles bad med resten av beboerne på etasjen. Men de så vi lite til, så vi hadde dusj og toalett tilgjengelig når enn vi trengte det, følte vi!

Neste dag var det TIDLIG opp. Vi hadde nemlig Morning gamedrive med Leon i Chobe National Park; rett og slett bushen. Kl. 6 bar det av sted. Turen Det fantastisk!! Å kjøre i åpen bil (men takk gud for det taket som var!) på de gjørmete veiene med natur vi ikke har maken til i Europa -og muligheten for et nytt dyr rundt hver busk.. Men Halvveis til lunch begynte det å regne, og det ble bare våtere og våtere.
Flere av oss var GANSKE forfrossne da vi stoppet for lunch, og ville kanskje egentlig ikke stoppe i det hele tatt. Men Leon Safaris er noe spesielt! Gutten stelte i stand varm kaffe, og stekte utrolige lapper/american pancakes til oss MIDT i bushen! Og med det fikk vi alle litt varme igjen. I tillegg opphørte regnet en liten halvtime, slik at frokosten ble en ekte nytelse.

Det var masse flodhester, impalaer, zebra og fugler, og vi så andre eksotiske dyr også. Men på grunn av regnet, så vi ikke alle elefantene som forventet. i gjengjeld fikk vi Glimt av krokodille 😉 .

Etter Litt "nød shopping" (tørre klær og regnjakker) og lunch på lodgen, var vi klare for runde 2; Safari i båt !!
Det ble en om mulig ENDA våtere affære. Men likefult stilig. Flodhest, buffalo, elefanter og krokodiller,- og du føler at du simpelten sitter på vannet. Og disse dyrene er ikke tamme; de lever i sitt frie; det er vi som er gjester i deres hjem. Ord kan ikke egentlig strekke til… Vi er bare enormt heldige !

Det var ganske kjekt å ligge på det store rommet vårt på lodgen og prate om den fantastiske dagen etterpå. Og vi var enige om at vi så frem til – allerede- å komme tilbake til Kasane på mandagen, da Leon hadde tilbudt oss å ta en safari-tur til, på ettermiddagen 😉

Søndag var den dagen jeg hadde gledet meg til lengst – i alle fall. VIC FALLS !
Vi dro etter frokost, sammen med 3 fra den andre leiren. Leon kjørte oss til grensen i den stilige safari-bilen sin, og hjalp oss over til sjåføren som ventet på den andre siden. Det tok ca en halvtime til, en halvtime på grensen, og en time innover i Zim før vi ankom Vic Falls. Vi kunne både se spruten over trærne i horisonten, og høre fossen stadig bedre, jo nærmere vi kom. Dette var høydepunktet for min del.

30 Dollar ved innkomst, og gjennom en ikke så dyr som forventet suvenir shop – og der var vi – i fossens omringende “jungel”. Det var ikke mange meterne å gå, før vi satt blikkene våre på den mektisgste fossen av dem alle. Det var helt enestående. Lyden, dybden, bredden. Og veien langs fallet, var så grønn, tettpakket med vakre trær, blomster og planter, med mange utkikksposter underveis.
Bare halvveis nedover var det påtide å ta en pause – både fordi vi trengte å få pusten igjen; i mangel på gjeller, og for å få oss litt lunch.
Ved inngangen var en fantastisk restaurant, hvor vi var heldige nyte sol og god mat mens vi tørket. Resten av følget vårt hadde avtalt med sjåføren å ta lunchen på ViC Falls hotel, før de skulle tilbake til Kasane for å fortsette sin road trip med resten. Vi gikk der i mot lykkelige tilbake til fossen, for å gå veien helt til ende.
Vi lo oss nedover, bokstavelig talt. Det var en helt magisk atmosfære. Man tror man står i det værste regnvær, mens det egentlig bare er kondensert vann fra fossens brus. Vi tok så mange bilder vi kunne uten å ødelegge telefonene, men det er bare å innrømme: vi skulle hatt gode kamera som tåler vann..
(Så vi må nok tilbake hit..!)

Etter å ta kommet helt ned til broen, og hvor fallet er dypest: 108 meter (!!), ble vi hentet av sjåføren vår, som tok oss til lodgen vår. (Den var bare 5 minutter fra sentrum, så vi fikk oss en behagelig formiddagsrunde dagen etter – før vi skulle tilbake til Kasane!)

Kvelden ble en skikkelig (etterlengtet ;)) girlsnight på byn, med middag, bolle(r i fleng) og god drikke på “Mamma Africa’s eating house”. En skikkelig lekker, tradisjonell reatsurant, med LIVE musikk på kvelden !
Før middag hadde vi blitt vist hvor markedet var, og har endelig fått oss noen flotte suvenirer å ta med hjem til Norge. Minnene vil vare evig <3

Etter å ha selverklært oss som sesongens mest engasjerte publikum, og etter 5 boller til dessert (de var alle mine..), dro vi hjem til lodgen. Det føltes som vi var gjester i et privat hjem, noe vi forøvrig var.. Paret laget frokost til oss dagen etter, mens vi satt rundt bordet i rommet ved siden av, og ventet. Det var nok en komisk og merkelig situasjon!

SÅ var det en liten time med smoothie-luksus på Vic Falls mest fancy cafè, før turen tilbake til grensen, hvor himmel ble til helvette i løpet av en liten halvtime…

Dette vil jeg skrive kort, for det føles fortsatt som om jeg akkurat våknet fra et mareritt, og er usikker på hva som er realitet og hva som er drøm..
På grensen ble vi ikke trodd, kort fortalt. Vi kunne visst ikke være studenter i klinikk.. Veilederen vår måtte kontaktes, og fikk oss så vidt der i fra. Men resultatet var dramatisk: bare 5 dagers videre opphold i Botswana.
Vi krysset fingrene for at dette kunne løses når vi var tilbake i Francistow, og bestemte oss for å avvente skrekken. Men den kom tilbake..
Etter Matilda’s utrolige innsats, uendelige telefonsamtaler, kontakt med skolen og bistand fra Norge, OG personlige brev og søknader om forlenget opphold for å fullføre praksis; var marerittet endelig over. Vi priser oss lykkelige for å ha vært så heldige i denne situasjonen, og har lært en hel del om det ene og det andre..

Til alle dere der hjemme som bistod oss i denne situasjonen – igjen : TUSEN, TUSEN TAKK.

Hverdagen på klinikken har nok aldri vært så attraktiv som nå. Vi skal jobbe enda hardere, og lære fra hver pasient vi ser! TENK så heldige vi er som får gjøre utveksling her!

Og når vi er inne på det; Vi får stadig flere pasienter, og spennende tilfeller å bryne oss på.
Ukens ord: Takknemlighet <3

Carmen

Tiden går så forrykende fort. I dag er det 23 effektive arbeidsdager igjen. Det er 34 dager til vi er ferdig med praksisen og det er 50 dager til vi setter våre ben på norsk jord igjen. Utrolig!

Jeg har uoffisielt erklært meg selv som den av oss tre som skriver sånne sammendrag innimellom, da jeg ikke har sjans til å holde tritt med reseren fra Bergen. Så nå får vi se da, om det lar seg gjøre å oppsummere de siste 4-5 ukene på et kort nok innlegg så dere gidder å lese det.

Totalt sett, er vi på en fantastisk reise. I ’nuene’ har vi vært både høyt og lavd av begeistring. Det første slaget i trynet fikk vi da vi var i Zimbabwe, og måtte innse at vi må være ubegripelig takknemlig for hvordan vi lever og har det i Norge. Da vi var der ble vi møtt av noen nydelige mennesker som tok varmt i mot oss. Men de bodde i noen utenkelig, fattigslige kår. Huset var en murkloss med Bølge-blikk-tak. Og der bodde vi i tre dager sammen med mor, datter, to sønner, en sviigerdatter og et barnebarn på 2 år. Huset lå så pass fra sentrum at vi måtte ta ’kombi’ for å komme oss rundt. En kombi er en caravelle som de trør flest mulig mennesker inni for å tjene mest mulig penger på én tur. Så da vi trodde det var stappfullt, stoppet bilen ytterligere 2-3 ganger og nye 8-10 mann ble flatpakket stablet oppå resten av passasjerene. Byen var fullt med mennesker, biler og søppel overalt. Og vi, som ca eneste hvite, ble sett på som millionærer, og fikk vår overdose oppmerksomhet.

Så har vi vært på safari i Serowe, ca 2 timer fra Francistown. Der bodde vi igjen hos noen fantastiske mennesker som tok oss med ut for å se på dyrene og vi ble vartet opp med tidenes måltider og deilig senger, i et stort, herlig hus. Vi merker at de hysteriske vibbene våre har blitt slappere. Første natten etter vi landet i Francistown, 5. Januar, kavet jeg noe vanvittig for å feste myggnettet mitt i en bjelke i taket. Jeg flyttet på møbler og sengen for at opphenget skulle passet til der jeg skulle sove. Makan… Helgen i Serowe var vi bokstavelig talt plassert midt i ’bushen’ og ingen myggnett var tilgjengelig. Det gikk fint. Så langt, så godt.

Praksisen har vi vel ikke vært særlig fornøyd med så langt, utenom noen fantastisk hyggelig kollegaer og en utrolig flott klinikk. Men det har begynt å ta seg opp på travelhets- skalaen. Vi får stadig flere pasienter, vi har vendt oss til lange arbeidsdager og vi har forstått hvordan vi skal klare oss uten mat mellom 06.30(frokost) til 13.00(lunsj). Så de gjenstående 23 arbeidsdagene er vi tente på å gi jernet og suge til oss det vi kan av læring (og feiling) før vi kommer hjem.

Til uken skal v på tur. Turen vi har ventet på siden vi bestemte oss for å dra i Botswana, i oktober! Vi skal på ny safari, som visst nok skal være enda bedre og større enn den vi opplevde forrige helg. Det tror jeg ikke før jeg får se det og jeg glede meg noe heeeelt sinnsjukt!

Adjos!

– Kristna

Onsdag kveld skulle æresgjestene ankomme. Rett fra jobb, ble vi ble kjørt av vår alt-mulig mann og kompis; Bodi, til Francistown airport for å ønske dem velkommen. Det var utrolig hyggelig å se kjente ansikt, og de langveisfarende så overraskende våkne og freshe ut!

Vi stod ute i frisk luft og nøt omgivelsene, mens vi venter på Matilda og Anders, som skulle ta dem til hotellet; en halvtimes gange fra huset vårt.

Men for min del var gleden kortvarig. Allerede samme kveld kom nervene, som like før eksamen, og kastet all sin uhygge over stemningen fra gjensynet.
Morgenen etter var ikke bedre. Takk Gud, for at Kristina var så avslappet, for jeg selv holdt på å krepere!

Lærerne ankom noe senere enn oss, og var hurtig i gang med omvisning på klinikken og møter med Matilda og andre ansatte. Til tross for at de vennlige pg flinke damene gjorde sitt beste for å vise oss at de «er på vårt lag», kunne jeg ikke puste før jeg hadde min første undersøkelse under oppsyn overstått.

Pasienten ankom over all forventning en hel halvtime før schedule, og hjalp ikke på spenningen.
Nina skulle være med meg.
Vi presenterte oss for den nye pasienten, og så var det bare å «bære eller briste»! (Ref; relasjons kunnskap; Hansen og Røkenes, 2012 ;-))

Men det gikk bra! Jeg husker virkelig ikke når jeg sist undersøkte hender og håndledd,- og det er den første casen med Ganglion cyster jeg har vært borti! Så med Nina som en kjekk støttespiller med VERDSATTE innspill, kan vi si oss fornøyde med dagens try out!

Kristina var dessverre ikke like heldig, som fikk 2 pasienter på no show…

Til lunch kom Anders, og Matilda og Ano tok oss med til en nydelig restaurant i fortryllende omgivelser.

Roots of Africa, het stedet.
Vi ble servert nydelige salater, wraps og lærerne gikk for pai- en av deres spesialiteter (med butternut<3)

Etter lunch var vi klare for å behandle og trene nye (gamle/kjente) pasienter, og var mye mer komfortable 🙂

Etter jobb var det bare en svipptur hjemom, før vi fikk dagens trim (score!) Bort til lærernes hotel. De inviterte oss nemlig på middag, og vi hadde på forhånd hørt at maten der er noe å prøve!

Ikke feil med roasted veggies og 300g. Serlion 😉 #følerossheldige

Det var en meget trivelig kveld med fagprat, kulturdiskusjoner, heads up for bacheloroppgaven, men også small talk og en god atmosfære, oss Nordmenn imellom 🙂

Vi kan trygt si at vi ser frem til en ny dag med faglig gode tilbakemeldinger og diskusjoner, samt mindre nerver 😉

Carmen

Fredagen ble en avslappende avslutning på den beste uken i praksis so far !
Vi tok oss middag på Ocean Basket – restauranten med SUSHIen ingen enda har blitt dårlige av.. 😉
Etter å ha skålt for håpet om en helg uten slanger, men med synet av fantastiske villdyr vi sine naturlige omgivelser, var det hjem for å pakke.

Lørdag formiddag var vi ready for en ny runde med SatsElixia gruppetime, før vi gjorde oss klare for å bli hentet og kjørt til «the buss rank». Patric må ha skryt- han var PÅ MINUTTET presis i dag ! Kanskje har vi en mild påvirkningskraft på noen rundt oss, after all..

Den planlagte bussen var dessverre full, så vi måtte vente en halvtime på neste; en klam affære. For å holde plass i (mini-)bussen, betyr det å sitte inne i bussen, til den er full. Og værmeldingen stemte ikke – det var MEGET varmt.

Bussturen skulle ta 2-2,5 time, men det nærmet seg vel tredje timen da vi endelig hoppet av ved kjøpesenteret som avtalt. Der traff vi fort Leon, og faren hans – som er en kamerat av Anders.
De to tok oss med til huset deres, hvor Leons søster og kjæresten ventet på oss. Huset var som dere kan se helt nydelig, og de har to svære hunder <3

Det var ikke mye å gjøre før vi var på vei mot eventyret. Vi kastet fra oss lakenposer og unødvendig lass på det UTROLIG flotte rommet de hadde gjort klart for oss, før vi var tilbake i Leons store safari truck. Han kjenner folkene i the Rhino Sanctuary, så vi betalte bare en liten extra fee for bruk av egen bil, så kjørte han oss rundt i reservatet 🙂

vi var SUPER heldige med været. Og Leon kan alt om alle de spennende dyrene og tingene som var å se.

Vi fant ut at sommerfuglene minnet oss om flygende smørblomster – de var så nydelige – og over alt !

Det vakreste vi opplevde var ikke èn ting eller ett dyr.. Det var hele opplevelsen, bilen som vugget i sanddynene, den eviggrønne bushen med et utallig utvalg av vegetasjon – og så alle de dyrene. De eksotiske dyrene (Jepp, vi så mamma-Pumba med sitt lille nurk i hiet!)

GIRAFF <3
NESEHORN – en av dem med det lengste hornet som nesten vokste helt rett!!
ORYX
ANTILOPER
ZEBRAER
GNU
WILD BORES

Og selvsagt, alle fuglene.. Jeg har aldri hørt så mange rare fugle-lyder!

Og ved en "fugle-kikkings-post" var en dam med masse skilpadder!

Etter selve turen i reservatet tok de oss på en biltur gjennom sentrum, og ut til «the countryside». De viste oss blant annet et utkikkspunkt, som tydeligvis ikke alle kjenner til. Vi kjørte og gikk gjennom nabolag hvor hus i ulike størrelser og i variabel kvalitet var plassert nokså usystematisk. Det var mange lange blikk, og mange søte unger ute i «skogen» og lekte da vi kom. SÅ førte Leon oss ut til en fantastisk utsiktspost, hvor vi kunne se hvordan vakre og enorme Serowe strakte seg så langt øyet kunne se i alle retninger.

Det er mange flere bilder å poste! Vi satser på at de kommer etter hvert 😉

Vi har så mye mer å si og vise fra denne turen – men vi må rett og slett dele også dette innlegget..
Men vi er vel hjemme, og har hatt en fantastisk helg !
Mer enn noensinne gleder vi oss til safari i Kasahne ! <3

Carmen
Kristina
Ann-Iren

Me and my African Queen <3

Hver morgen når Patric henter oss, kjører han også en liten gjeng småbarn til pre-school (og henter dem når vi også skal hjem). Dette er en av prinsessene – som ENDELIG har begynt å prate litt og tørre å kommunisere med oss.

Vi er allerede halvveis i uke 4! Tiden går vilt fort her.. Til helgen er det bestemt at vi skal besøke
"The Khama Rhino Sanctuary Trust; A Community Based Wildlife Project – Near Serowe, Botswana"
http://www.khamarhinosanctuary.org.bw/
Det er altså en nesehornspark, som skal være full av villdyrsliv og spennende opplevelser! Turen blir sammen med venner av "tutor-familien" vår, fra lørdag til søndag.

Vi skal bestille oss hytte i reservoaret i dag! Blir en skikkelig artig tur, tror vi 🙂

Enn så lenge – vi er godt i gang med dag 3 av 5 på klinikken, med minst 3 pasienter hver i dag! DA nærmer vi oss noe 😉

Ha en nydelig dag alle sammen!

Carmen