Tiden går så forrykende fort. I dag er det 23 effektive arbeidsdager igjen. Det er 34 dager til vi er ferdig med praksisen og det er 50 dager til vi setter våre ben på norsk jord igjen. Utrolig!
Jeg har uoffisielt erklært meg selv som den av oss tre som skriver sånne sammendrag innimellom, da jeg ikke har sjans til å holde tritt med reseren fra Bergen. Så nå får vi se da, om det lar seg gjøre å oppsummere de siste 4-5 ukene på et kort nok innlegg så dere gidder å lese det.
Totalt sett, er vi på en fantastisk reise. I ’nuene’ har vi vært både høyt og lavd av begeistring. Det første slaget i trynet fikk vi da vi var i Zimbabwe, og måtte innse at vi må være ubegripelig takknemlig for hvordan vi lever og har det i Norge. Da vi var der ble vi møtt av noen nydelige mennesker som tok varmt i mot oss. Men de bodde i noen utenkelig, fattigslige kår. Huset var en murkloss med Bølge-blikk-tak. Og der bodde vi i tre dager sammen med mor, datter, to sønner, en sviigerdatter og et barnebarn på 2 år. Huset lå så pass fra sentrum at vi måtte ta ’kombi’ for å komme oss rundt. En kombi er en caravelle som de trør flest mulig mennesker inni for å tjene mest mulig penger på én tur. Så da vi trodde det var stappfullt, stoppet bilen ytterligere 2-3 ganger og nye 8-10 mann ble flatpakket stablet oppå resten av passasjerene. Byen var fullt med mennesker, biler og søppel overalt. Og vi, som ca eneste hvite, ble sett på som millionærer, og fikk vår overdose oppmerksomhet.
Så har vi vært på safari i Serowe, ca 2 timer fra Francistown. Der bodde vi igjen hos noen fantastiske mennesker som tok oss med ut for å se på dyrene og vi ble vartet opp med tidenes måltider og deilig senger, i et stort, herlig hus. Vi merker at de hysteriske vibbene våre har blitt slappere. Første natten etter vi landet i Francistown, 5. Januar, kavet jeg noe vanvittig for å feste myggnettet mitt i en bjelke i taket. Jeg flyttet på møbler og sengen for at opphenget skulle passet til der jeg skulle sove. Makan… Helgen i Serowe var vi bokstavelig talt plassert midt i ’bushen’ og ingen myggnett var tilgjengelig. Det gikk fint. Så langt, så godt.
Praksisen har vi vel ikke vært særlig fornøyd med så langt, utenom noen fantastisk hyggelig kollegaer og en utrolig flott klinikk. Men det har begynt å ta seg opp på travelhets- skalaen. Vi får stadig flere pasienter, vi har vendt oss til lange arbeidsdager og vi har forstått hvordan vi skal klare oss uten mat mellom 06.30(frokost) til 13.00(lunsj). Så de gjenstående 23 arbeidsdagene er vi tente på å gi jernet og suge til oss det vi kan av læring (og feiling) før vi kommer hjem.
Til uken skal v på tur. Turen vi har ventet på siden vi bestemte oss for å dra i Botswana, i oktober! Vi skal på ny safari, som visst nok skal være enda bedre og større enn den vi opplevde forrige helg. Det tror jeg ikke før jeg får se det og jeg glede meg noe heeeelt sinnsjukt!
Adjos!
– Kristna
