Fredagstaco erstattet med Kirkefest

Patric hentet oss et kvarter tidligere denne fredagen, så vi skulle rekke å spise og gjøre oss klare for kirken- og ikke minst, tenkte vi, at Patric skulle få rekke å gjøre de siste forberedelsene før helgens store begivenhet.

Så vi skyndet oss hjem, og Annie og Kristina er super happy over å ha oppdaget at de liker tunfisk! Nok et enkelt, men over gjennomsnittet godt måltid…!

Så passet den nye Zim-kjolen! Og de andre 2.. de var helt nydelige 😀
Så vi satte oss ut kl.19, for å vente på sjåføren.
Han hadde sagt 18.30, men tekstet oss on time og sa kl.19. Så ble klokken kvart over.. halv åtte.. og så ringte vi etter dem. Vi fotstod ikke så mye av telefon samtalen, som ble brutt. Trøtte, men følelsen av å ha blitt dumpet før skoleball, låste vi oss inn igjen, og gav løs på naboens danske kjeks-boks, som vi fikk i velkomstgave. Ganske skuffet satt vi ganske tafatte og spekulerte rundt hva som kunne ha skjedd, før det plutselig tutet utenfor.
Maggie (Margareth) og kusinen, begge i kirkens t-skjorter, lange skjørt og hvite slør over håret, beklaget forsinkelsen, og sa det var pga delayed matlaging.

20min skulle turen ta, og Patric skulle allerede være der. Etter et par 3 mellomstopp, hvorav det siste utenfor kirken (den de går i til vanlig, hver søndag), hvor vi ble stående en god stund. «søstrene» fotsvant ut av bilen, og vi ble sittende å stirre ut vinduene i det mørke skuet, hvor mange kvinner og menn stod og satt i grupper, med bibler og ulike antrekk.
Til slutt, når Patric dukket opp, spurte vi om vi kunne gå ut av bilen.
Da fikk vi hilse på flere- en mann kalt Oliver, en ivrig kvinne som kalte seg «Lissie», kort for Elisabeth, og Margareth’s eldste søster Esther.
Vi skviste oss inn i baksetet – rad 3- og bilen var plutselig full av hvite tørkler, og Maggie skrudde opp volumet på Afrikansk lovsang. Sharon, kusinen, viste seg å være en viktig personlighet i kirkesamfunnet, med helt spesielle evner. Hun var fortsatt i utvikling, fortalte hun (forståelig, ung som hun ser ut), men hun kan «se» pg «høre» ting. Og uansett hva, har hun en enorm karisma, og en nydelig sangstemme….!!

Vel 45min senere kunne vi skimte et hvitt telt. Noe mindre enn ventet, og inngangen/innkjørslen kunne vi ikke finne i mørkret. (Vi trodde de hadde vært her før, vi da..)
Så etter noen sirkel-kjøringer, fant vi endelig veien bort til teltet. Det var allerede halvfult, sv kvinner og menn, eldre, barn og babyer. Noen i finstas, andre mer casual.


Gruppe bilde; De Norske besøkende, Pastoren og Patric’en vår!

Patric’s kamerat Aron var tydeligvis teknisk ansvarlig (det var lys, et lite slags podie, mikrofon til pastoren og høytaler for musikk (pauseinnslag, til f.eks nattverden/nattmåltidet).

Pastoren,den lokale, ledet an bønn og sang. Han var leder under Den Store Pastor, the Father og grunnleggeren av Kirken: Pastoren fra Zimbabwe, som besøkte «menigheten» ved samlinger som dette; ca hver 2. Eller 3. Mnd.)
Etter ca en time, ankom Den Store. En utrolig smilende, vennlig og glad mann, som.hjertelig ønsket oss velkommen til samlingen.


Pastoren insisterte på at vi måtte ta bilder 😀

Så var vi endelig fremme. Små sjenerte og litt forblåste (vinduene nede hele veien, og ingen turte å si at det ble litt meget i baksetet..) klatrert vi ut av bilen. “Eeeeeh, Carmen, you cannot wear that” .. (Say what..??) “Do you have something to put around your waist? Your dress is too short!!”. Vel.. Jeg hadde vel strengt tatt like lang kjole som Kristina – men hun hadde jakke på seg. Så, fra å føle meg pyntet i den nye kjolen, hadde jeg med et stort sjal rundt meg, og genseren (lang) knytt rundt livet for å dekke ned over leggene. jaja..

Å hilse på kirkesamfunnets grunnlegger er jo litt stort..!
Kristina og meg utenfor teltet
«Partyteltet» aka Kirken
The gang !

Vi gikk litt nølende mot teltet, som med en nærmere kikk ble mer og mer fremmed fra forestillingene. Det “flotte, store hvite teltet” Patric hadde snakket om, var i alle fall noen lunde hvitt utenpå..! Men lampene fungerte som insektsmagneter, og jeg klarte ikke helt å motstå fristelsen til å vinke vekk et par overivrige møll og svære flygende non-vertebrae som jeg aldri har sett før. Men alle barna.. Gud, de er så skjønne her, alle sammen…!
Og vi ble tatt imot av Patrics venner.

Vi fikk stoler helt fremme i forsamlingen, så vi skulle se og høre mest mulig. Det tok ikke lange tiden før vi stivnet litt til – for det gikk hardt for seg. Mye nydelig allsang, og imponerende synkrone oppstart og avslutninger! Det varierte med hvem som brøt inn med innspill til den neste sangen. Men så kom også noen innspill av det vi var advart mot – noen som talte i tunger ( etc. hylte/hvinte..) , og fikk anfall. Særlig en av kvinnene, som viste seg å være Den eldre av lik rolle som den Sharon har påbegynt, hadde gjentatte perioder der hun rett og slett “forsvant”, og var som i transe. Hvordan disse svingningene i sinnstilstander ikke syntes å påvirke resten av forsamlingen, mens vi satt der med øyne så store som Ivo Caprino-dukker, er fascinerende i seg selv. I etterkant ble vi fortalt at noen av de tingene vi var vite til, var hennes forsøk på å fordrive onde ånder, demoner og andre urene energier som bare hun kan se eller sense.
Flere personer fikk større og mindre men likevel spesielle innfall underveis. Pastorene holdt ulike prekner, og alle lovpriste Gud, og Jesus Kristus. Men innimellom alt det veldige og nye, var helt utrolig allsang, og til og med vår egen Patric tok initiativ til å igangsette en lovsang.

Pastoren var svært giret på sette oss i spotlighten, og danset med mange av kirkemedlemmene, og vi fikk ikke bli noen unntak. Så plutselig stod vi alle 3 og holdt hender med Patric og Pastoren, foran en jublende forsamling. Vi måtte bare le. Det var hysterisk, både hysterisk morsomt, og utrolig artig. Hvert fall fra min side, var latteren 100% genuin,- for en gjeng!!

Dansingen var obligatorisk..!

Etter å ha hørt minst 10 vitnesbyrd, der frivillige kom opp på podiet for å takke Jesus Kristus og Gud for hva de hadde fått av gleder eller gaver i livet. Det var historier om alt fra å plutselig få i gave en skolesekk rett før skolestart (much needed), til å overleve en ulykke. Men noe som slo oss var at mange av takkene var rettet mot materielle gaver og penger/karriere i jobb.

Vi kjente oss rimelig trette, når det nærmet seg 2 timer over vanlig leggetid.. Og etter å ha spurt Patric 3 ganger, lovet han å ta oss hjem “innen 20 min”, så snart vi hadde fått nattmåltidet. “It’s just a tiny one, you have to eat it!”. Vi var jo sikre på at dette var et nattverd. Men neida,- det føltes virkelig som en kveld på byen, da vi avsluttet med ekte NATTMAT (streetfood). ET svært fat til hver med ris, grønnsakssaus og kyllingkubber. Det smakte godt, men fy søren… Det var et helt usedvanlig besøk, dette her.
Men Patric holdt sitt ord, og tok oss hjem etterpå!

Etter å ha sett oss i speilet og ledd godt – Vi var ikke fullt så striglede da vi kom hjem (det tar på å være på kirkefest!) var det ikke mer enn å pusse tenner før vi stupte i seng.

Satser på å få lagt ut noen av de ytterst få bildene vi fikk anledning til (turte) å ta.

Men guys – Vi har faktisk talt i mikrofon forran hele The new Creation Apostolic Church!!

Annonse:

Take us to Church

27/01.17

Hvor er den beste plassen å tilbringe en fredagskveld…?
Vår buddy Rashid fra Active Gym lo hvert fall godt da jeg fortalte ham hvor vi skulle tilbringe kvelden i dag. Men gjett om vi gleder oss..!

Sjåføren vår, “the best delivery guy in Francistown” og beste rådgiver; Patric, inviterte oss sammen med kjæresten hans og vennegjengen til deres store kirkesamling, 15 km fra byen i kveld. De har brukt flere uker på organisering, planlegging, og rigging av det store, hvite teltet hvor nattseremonien skal finne sted.
Så i dag skjer det. 16:45 hentes vi på klinikken, og kjøres hjem for å gjøre som Patric sa; “Eat, get some rest, and put on your dresses”.
Seremonien vil så vidt vi vet bære preg av preyers, sang – à capella- og dans. De skal være der hele natten igjennom. “All night prayer” kaller de det.
Vi ble litt usikre da vi hørte hvor lenge de skulle holde på, men Patric sa det ikke var noe problem å kjøre oss hjem når vi ønsket det. Så vi kan bli så lenge vi ønsker 🙂 Hardt å få til vane å legge seg kl.21:30 !!! ;P

Jeg kjøpte forøvrig den eneste kjolen jeg har her på bruktmarked i Zimbabwe!! SÅ den er akkurat nyvasket – og fortsatt uprøvd. Håper jeg kan ha den på i kveld!

Patric sa også at vi måtte hjem og lade mobilene våre, så vi har nok å gå på til å ta bilder! Vi er super-spente 😀

#ToBeContinued

Carmen

Helg i Zimbabwe – part2

Jeg prøver igjen ! Men nettet, vet dere… Pics will be added when possible !

Det var en særdeles spesiell tur. Det er veldig varmt, men pga regntiden, kommer noen ganske så avkjølende byger. Nettene for eksempel, bar preg av gjentatte våkninger pga frysebyger! det var uvant. Men heldigvis, vi var beskyttet med myggnetting og spray, slik at myggen som lurte i den lumre luften ikke plaget oss.

Vi hadde planlagt en middag med grilling i parken i Hillside Damms dere ser bilder av under- på søndagen,- men dessverre satte et sinnsykt regnvær sperre for den planen. Vi klarte oss fint på piknik-lunch på lørdagen i alle fall. Og Annie fikk sine etterlengtede skille-merker 😉

Den naturen vi var vitner til rundt demningen og i området var HELT utrolig. Bare synd vi ikke visste om restauranten der på forhånd, så vi kunne spart penger til en drink i skyggen..
Men har man en pose/bag å sitte på, og musikk på telefonen, så er det bare å slenge seg på gresset 😀 Men OBS- man bør se seg for. Sarah satte seg 2 cm fra en giga «konkylie» av et skjell, med en svær snegl i! (ordentlig sveitsisk, den der!)

Vi ruslet rolig (jeg har aldri gått så sakte i mitt liv, og vi måtte le av det!) gjennom et nydelig reservat, og så blant annet 4 svært forskjellige og flotte Gecko/firfirsler, 3 UTROLIG vakre fugler, og masse spesielle insekter. En firfirsle krøp opp et tre, og var grålig i fargen og like lang som underarmen min! Den neste; liten med lang turkis hale! så var det en litt større igjen; med gule striper – som Annie overbeviste seg selv om var en slange… Og den siste mer oransje i fargen, nesten som min rosa Truls hjemme i Francistown.. 🙂 Vi så også 5 ekorn! De het Charlie, alle sammen #DeSomVetVet

Etter å ha brukt nesten 4 timer i den lille parken, og tatt bilder av det meste som kan tas bilder av, gikk vi tilbake et langt stykke (fortsatt i spare-modus-tempo), fordi vi nok en gang hadde problemer med å få tak i sjåføren vår. SÅ vi satset på å finne en taxi langs veien, handle middag i byen, og ta combi (med livet som innsats) hjem til Fru Moyo 🙂

Vi likte oss langs gatene og i folkemengdene i Bulawayo, egentlig! Det er så kjekt å gå blant folk og se hva de gjør, hvor de skal.. Alle de flotte skoleuniformene, og FANTASTISKE frisyrene! Vi gikk også innom en frisørsalong (største jeg har sett, tror jeg), der hvert hode hadde minst to hender som enten flettet, snurret eller limte hår fast til mørke krøller. Både damene og jentene i stolene smilte og hilste, og frisørene virket svært fornøyde og stolte da de viste oss sitt livsverk.
Jeg tok bilde av Sarah’s flotte hår, som jeg må vise hvis jeg får lastet opp bildet, etter hvert..!

Dagen gikk, og vi kom oss til slutt helskinnet hjem, slitne og klare for Mrs. Moyos mesterverk. Vi har brukt hva vi kunne på supplerende råvarer og på frakt/transport, og det må bare gjentas- denne turen ble MEGET mer kostbar enn ventet.
Heldigvis, når moren var så flink på kjøkkenet, kunne vi bidra med oppvask. Og med 3 effektive par med hender, går det nokså greit for seg! En skyller, en skrubber og en tørker og setter på plass. Team work all the way!

Når klokken passerer 21, så er vi som vanlig stup-trøtte, og er klare for sengen. Dermed får vi gode netter i Francistown. Men i Zim.. Vekkes du ikke av hanen kl 3, 4, 5 og 6 på morgenen, så er det Combi-sjåførene som vekker deg med tuting fra kl.5. Ikke minst var gaten full av hunder og andre dyr, som konverserer høylytt på sine språk. Vinduet på rommet vårt var ødelagt, og kunne ikke lukkes. Så med øynene lukket, kunne man fint forestille seg at man lå i telt der man sov!

Men det er vel ikke den ting man ikke venner seg til.. Allerede 2. natten var bedre enn 1., og 3. nokså ok, hadde det bare ikke vært for den nakke kjinken jeg våknet med… MEN- når man reiser med to fysioterapeuter, så er løsningene alltid like i nærheten <3 Begge behandlet meg på mandagen, og tirsdag våknet jeg HELT pain free 😀
Takk, jenter ! <3

#Part2Completed

Helgetur til Zimbabwe – intro

Bussturen inn i Bulawayo

Dette er det innlegget (eller de innleggene, det kan komme til å bli en del) – som er det vanskeligste å skrive.
En «liten» helgetur til Zimbabwe. Det er nemlig slik at Familien Lavik har et veldig nært forhold til familien vi besøkte i Bulawayo, Zimbabwe. Datteren i huset er barndomsvenninne av Amo, vår veileders datter, og familien her har bistått alenemoren i Bulawayo siden ungene hennes var små. Vi traff Amos venninne fra Zim allerede andre dagen vår i Francistown, da hun var på ferie for å besøke dem. Hun heter Sarah, og er en ekte skjønnhet (i likhet med de fleste andre jentene her!).

Så var det den ene kvelden rundt middagsbordet der Mr. Lavik foreslo at Sarah skulle invitere oss over grensen for en helg. Og plutselig ble det slik. Rett fra jobb kl.8-11, ble vi hentet på klinikken av arrangøren selv, og fraktet til bussholdeplassen.
Man vet jo aldri med sånne rutetider. Kanskje kommer bussen 11.15, kanskje kommer den kl.12. Joda, det var kl.12. Så vi kunne fint rekke en 2. grads forbrenning før den 4timer lange bussturen. Det vil si, til grensen var det vel ca 2 timer, og en drøy time PÅ grensen med fiksing av visum, litt bare-for-å-lage-litt-liksom-struktur-køer og mye roping gjennom små hull i glassrutene som skilte oss fra de ansatte på grensen – så gjenstod bare 1,5 time til Bulawayo.
Det fine er at vi nå også har visumet vi trenger for turen vi planlegger til Victoria falls i februar! Og ikke minst, vi vet at toalettene på grensen er lokaler man IKKE vil oppsøke.

Da vi gikk inn i bussen ble vi iakttatt av mange store øyne, og måtte gjentatte ganger svare at ja, vi skulle til Bulawayo. Jeg har litt større forståelse for spørsmålet nå, enn da vi dro.

Men Jøss, vi så mye vakkert fra bussen! Og det var en deilig buss, med komfortable stoler og aircondition, og gratis vann! <3

Skjønneste Sarah ventet på oss i Bulawayo, med en taxi sjåfør. I en CRAZY trafikk på gamle veier som definitivt kunne trengt oppsyn – ble vi kjørt 30 min ut av sentrum, til landsbyen/nabolaget Familien bodde i.

Hagen var utrooolig søt, med mango og limetrær, gummiplanter og maisåker i nabohagen og på en stor vidde like ved. Vi ble varmt mottatt med det samme, av Mor, lillebror, svigerinne og hennes lille Magnus.

Annie, Magnus og Sarah

Familien var veldig gjestfri, og vi var priviligerte nok til at den store familien i det lille huset ofret et helt rom med en dobbel og en enkelseng til oss <3
Hver gang vi hadde vært ute og kom hjem, hadde mor i huset redd sengene, og brettet sengetøyet vårt. OG,- hun var (er) en helt FENOMENAL kokk! Vi kan IKKE klage på middagene i Zim, i hvert fall !!

Men det var mye å bli vant til. Da vi først ankom, måtte vi vente ute i den lille hagen til middagen var klar. Stuen og spisestuen er i ett, og med alle man inne, kan det bli litt for trangt og mye styr.. Og dessverre, det er ikke bare-bare å være «hvit jente» i Zim. I alle fall ikke i et nabolag som ser hvite mennesker en gang i skuddåret. SÅ for at barna i gaten ikke skulle bli spinnville (sa Sarah) måtte vi holde oss bak gjerdene til det ble mørkt, og barna ble kalt inn..

Neste dag fikk vi heldigvis en tur til byen, og sett de små «markedene» og bodene som selger suvenirer. Våre første suvenirer !!!!!

Men veien TIL byen… Det er nesten for gale.. For å si det sånn, den trafikken der, er 110% ulovlig i Norge. I tillegg vekker taxisjåførene deg med tuting og hyling før hanen har stått opp. Og er du først i minien (det er snakk om MINIBUSSER – ikke taxi-biler), uten bilbelte, og uten noe som helst sikkerhet, så skal sjåføren ta HELE runden i landsbyen, til bussen er 150% full, før den setter retning mot byen, i 70 km/t i 30 sona, og i slalom mellom hullene i veien…

Disse bildene var altså av en halvfull combi…….

Men Vi har SÅ mye å si og vise fra denne turen, at jeg umulig kan gi hele historien på ett innlegg – så enn så lenge, vit at VI LEVER og ingen ble syke i løpet av reisen 😀

Vi passer godt på hverandre, og er fortsatt enige om alt, så et bedre reiseteam kunne jeg sett lenge etter 😀

Carmen

HIV og AIDS – En «ny» utfordring

Vi har fått bekreftet at vi har pasienter under behandling på klinikken, som er HIV-positive. Dette er ikke pasienter med store sår, feilutviklede lemmer eller synlige trekk. Dette er vakre, unge mennesker, som kommer for fysioterapi for helt andre grunner.

Hiv- og Aids-epidemien har rammet store deler av verden sør for Sahara, og UNAIDS rapporterte i 2006 at hele 26 millioner av de 40 millioner rammede det året, kommer herfra. Årlig blir rundt 5 millioner nye smittet av sykdommen, mens 3 millioner dør av den. Sykdommen utvikler seg gradvis og snikende, og tar livet fra unge foreldre, og etterlater barn foreldreløse. Lokalbefolkningen rammes av mangel på mennesker i produktiv alder – da dette er en utsatt gruppe. Mangel på lærere gjør utdanningsmuligheter vanskelige, og mange av de potensielle elevene tvinges til å bli hjemmeværende for å ta seg av den gjenstående familien og yngre søsken – etter at epidemien har vist sin vrede..

Hiv og Aids har vært i nyhetsbildet siden slutten av 1980-tallet. Den Ugandiske president Musevreni trosset de omkringliggende landene, som prøvde å uttrykke at “her har vi kontroll og alt på stell”; ved å gå offisielt ut med Aids-problematikken, og be om internasjonal støtte. Siden den gang har internasjonale støtteprogram, foreninger og andre grasrot-aksjoner gjort større og mindre tiltak og kampanjer for å hindre spredning og bistå til informasjon rundt sykdommen.

Visste du at i Norge ble det i 2015 diagnostisert 221 nye hivsmittede? Det er en nedgang fra 249 meldte hivsmittede i 2014. Hovedsaklig stammer nedgangen fra menn som har sex med menn (msm). I de øvrige affiserte gruppene er HIV-situasjonen lite endret siden 2014. Kondombruk, tidlig diagnostikk og raskest mulig igangsetting av effektiv HIV-behandling er de viktigste forebyggende tiltakene.

Så hva er egentlig HIV-viruset ? Hva skjer med en HIV-positiv person?
HIV er forløperen til Infeksjonssykdommen AIDS; Acquired Immune Deficiency Syndrome. Sykdommen ble først oppdaget i 1981 i USA, men har sannsynligvis oppstått før. Viruset kan ligge inaktivt i kroppen i årevis, men aktiveres når kroppens immunsystem settes på prøve av andre patologier. Når “immun-cellene” lymfocyttene aktiveres, er de allerede infisert av viruset. Ved produksjon av nye mengder lymfocytter, betyr det at store mengder nytt virus produseres i kroppen. Årsaken er et Humant Immunsviktvirus (HIV). Et retrovirus som særlig infiserer T-lymfocyttene og bygger sitt arvestoff (DNA) inn i arvestoffet til T-lymfocyttene.

KORT FORTALT: Immunforsvaret ditt er infisert, og reduseres over tid. Det vil si at det ikke er “AIDSEN” som med egne symptomer bryter ned sin vert, men at en annen infeksjon, som lungebetennelse, feber eller ørebetennelse faktisk ikke kan håndteres av kroppen. Jeg kan anbefale siden www.hivnorge.no for lettlest informasjon.

Konsekvensene denne sykdommen har er brutale. Vi ser her i Botswana hvor utbredt adopsjon og store familier er, og det er ikke bare fordi alle elsker barn og vil ha mange, altså. Her er det unge jenter som blir “step-inn-mamma” for sine 3 små søsken, som fører til at hun selv aldri får gått på skole. Det er helt reelt. Onkler blir fedre til brorens 4 barn, og må plutselig forsørge 8 barn. Lokale skoler må stenges fordi de kompetente, unge lærerne de har blir smittet og syke.. Det er dessverre slik at det er den reproduktive delen av befolkningen som er hardest rammet. De unge voksne som skal drive samfunnet og lede neste generasjon er de lidende, som også dermed utsetter barna for tøffe oppvekstforhold og mangel på ressursene de skulle hatt..

I 2001 ble Hiv og AIDS diskutert i en spesialsesjon i FN. Tusenårsmål nr. 6 omhandler det samme. Vi ser også at den Botswanske regjeringen har offentlige målsettinger og informasjonskanaler for å hindre spredning og gi tilgang til informasjon:

http://www.gov.bw/en/Ministries–Authorities/Ministries/MinistryofHealth-MOH/Departments-of-MOH1/MOA-Departments111/

Departementet for Offentlig Helse (Botswana) er overordnet det nasjonale instituttet for samfunnsmedisin. Departementets formål omhandler både utvikling og implementering av offentlig helsepolitikk, samt at offentlige helsemål oppfylles. Departementet har ansvaret for å håndtere aktuelle operasjoner inkludert koordinering og planlegging, å sette standarder, overvåking og evaluering av offentlige helsetjenester. Avdelingen gir også teknisk støtte og veiledning til samarbeidspartnere og interessenter for disse tjenestene. I tillegg til helsedepartementet, finnes et eget departement for AIDS-forebygging og omsorg.

Departementet for AIDS forebygging og omsorg ble utviklet i hensikt å gi lederskap i bestemmelser vedrørende HIV / AIDS-tjenester. Dette er gjort gjennom tilrettelegging av politikk og programutvikling for helsesystemer, som skal yte tjenester for forebygging, behandling, omsorg og støtte til HIV / AIDS-rammede eller infiserte i Botswana.

Veilederen vår Matilda har lovet oss et besøk på sykehuset i Francistown; the Nyangabgwe hospital, som regjeringen omtaler som “en fengslende stolthet til nordlendingene”. Nyangabgwe åpnet sine dører for publikum i 1989, og har pasient-inndeling etter kjønn og tilstand(Gov.Bw, 2011). Vi skal visst også få være med til sykehusets egne avdeling for HIV/AIDS-smittede, og få en introduksjon i behandlingsformen. Det gleder vi oss veldig til, da vi ofte kjører forbi sykehuset, og får pasienter referert derfra.

Hensikten med dette innlegget er ikke å skremme, eller overdrive. Vi ønsker bare å gi dere en liten informasjonskilde til det Botswanske helsesystemet som har møtt oss, og som kommer til å bli en del av vår hverdag på klinikken. Her er bruk av hansker vanlig. Vi er de eneste med antibac i lommene, og de eneste som tar av oss klokker og smykker ved behandling. Men ikke misforstå, det er en ren og fin klinikk! Arbeidsrutinene er bare en del annerledes enn det vi har erfaring med fra Norge.
Vi palperer, masserer og behandler som regel med hansker på; fordi man skal behandle alle som om de er HIV-positive. Dersom de er det, og ikke har fortalt eller vil fortelle at de er det, kan selv den minste rift og betennelse utsette dem for unødvendig og potensiell farlig sykdom. Så hanskene er ikke for å beskytte oss selv, men for pasientene. Jeg må innrømme at jeg stiller meg spørrende til hvorfor ikke klokker og smykker ansees som gjenstander som kan komme til å skrape pasientenes hud, men jeg ønsker å tro at klinikerne her er erfarne og drevne nok til at dette aldri skjer. Og det skal sies; de fleste kvinnene – spesielt – er nokså pen-stelt her! De flotteste frisyrer og smykker observerer vi daglig, og treningsantrekket er som regel en nydelig bluse og skjørt, eller flotte kjoler og høye hæler. Joda, de blir anbefalt å ta av seg hælene på ergometersykkelen.. 😉
Så, da tror jeg at jeg lar resten av HIV-patologien gå på engelsk til oppgaven vi må levere før vi er ferdige her! Jeg avslutter med et sitat fra Anne Skjelmerud (2006)

“Det hjelper lite å være ekspert på HIV og AIDS dersom vi ikke kjenner forholdene der vi jobber”

Carmen

«UNAIDS Strategy 2016–2021
The UNAIDS 2016–2021 Strategy is one of the first in the United Nations system to be aligned to the Sustainable Development Goals, which set the framework for global development policy over the next 15 years, including ending the AIDS epidemic by 2030. Download the UNAIDS 2016-2021 Strategy. At its 37th meeting, the UNAIDS Programme Coordinating Board created a new strategy, that is aiming to end the AIDS epidemic as a public health threat by the year 2030 (Unaids, 2016)»

Kilder som henvist til;

Government of Botswana (2011) Ministry of Health [Internet]. Government of Botswana. Available from [Read: 11.01.17]

Unaids (2016) UNAIDS strategy [Internet]. Geneva: UNAIDS [Read: 14.01.17].

Kampen for tilværelsen

Blogg, mandag 16.01.17 kl 20.34

I dag var dagen. Dagen som skulle sette alt i perspektiv. Dagen da Ann- Iren dusjet i regnet. Dagen da jeg hadde bestemt meg for å slutte å kjøpe vann for å spare penger og miljøet – og heller slukke tørsten med vann fra springen. I dag var dagen da vi mistet vannet.

I dag var også dagen da jeg hadde hengt opp klesvasken min til tørk, på tørkestativet i bakhagen. Den var ikke tørr da vi kom hjem fra jobb for å si det sånn. For dagen har hatt sine tropiske regnskyll. Det var også dagen da jeg ikke tok meg tiden eller bryet med å skifte etter jobb, og dro hjem med uniform og jobbsko på. Da jeg tråkket ut av taxien, landet jeg selvfølgelig på en klatt av fuktig gjørme som følge av etterdønningene fra tordenværet. ’Det er jo bare å skylle av i hageslangen’ tenke jeg, løsningsorientert og fornøyd. Etter 20 runder på kranen, forstod jeg at håpet var ute: Vannet var gått!

Den første utfordringen som møtte oss var hvordan vi nå skulle tilberede peppernøtten. Vår nye favoritt er nemlig peppernøtt- puré og våre tre sultne mager hadde virkelig sett frem til å fortære denne herligheten av en rett. Nå hadde vi ingen vann å koke opp peppernøtten i. Heldigvis fisket Carmen frem sine skulte egenskaper fra heimkunnskapen i 7.klasse. Peppernøtten var særdeles nydelig som ovnsbakt.

Jeg skal ærlig innrømme at det tok noe tid, men det viktigste er at kom på det til slutt: Bassenget! Vi har jo livets kilde like utenfor dørstokken. Så å vaske hender og skylle i do ble plankekjøring.

Dagens neste, og muligens største utordring etter tidenes chef-måltid, var : OPPVASKEN! Ann-Iren tok grytene fatt, fór ut til bassenget, og vi kokte opp vann til den store gullmedaljen. Inspirert av Ann-Irens personlige og intime rengjøring, satt vi kjørla ut i regnet for å skylde av matrester. Funket kjempefint!

Siste utfordring for dagen fant sted da Ann-Iren brøt ut: ”Hvordan skal vi pusse tennene?!”. Løsningsforslagene var:
a. droppe det
b. Skylle munnen i takrenna

I dag var heldigvis dagen da jeg hadde fryst ned flere flasker med kokt vann fra springen, for å spare penger og miljøet. Så alle la seg med et rent smil om munnen, enstemmig enige om at vi var fornøyd med dagens kamp. Men det hadde vært fint om vannet kom tilbake i morgen…

Kort oppsummering av Botswana så langt

Etter vel ei veke i Francistown er det på tide for min del også å komme med eit lite blogginnlegg.
Det er ingen tvil om at vi har fått mange nye opplevelsar og inntrykk. Et eksempel var f.eks det å lande på ein heilt stille flyplass i det som best kan skildrast som ei scene tatt ut av løvenes konge. Alle fugle og insekts-lydane som møtte oss og den vakre, fargerike naturen gjorde oss stumme av beundring. Vi var veldig gira og spente! Anders og Matilda (vår praksis veileder) tok godt imot oss i heimen sin. Vi fekk være med på eit festmåltid med familien med nydelige Afrikanske matrettar. Store delar av familien var samla sidan Anders og Matilda faktisk hadde gifta seg same dag som vi kom! Utrulig snilt av dei å ta så godt imot oss på ein slik dag. Dei første dagane gjekk utrulig fort! Mykje skulle ordnast med å gjere klart huset vi skulle bu i. Her var familien til Matilda igjen veldig behjelpelige. Det er vanskeleg å sjå for seg korleis vi skulle ordna oss sjølv her nede utan hjelp av dei. Dei har sett i stand eit nydelig hus som vi skal bu i medan vi er her. Vi har til og med basseng og ein fin hage! Vi har alt funne oss godt til rette her. Kristina og Carmen er flinke på matlagingsfronten, så vi har hatt nokre herremåltid her. Det er veldig koslig å være i praksis med så positive og kjekke jenter. Sidan vi ikkje kjente kvarandre godt frå før, var vi litt spente på korleis dette skulle bli. Vi trivast godt ilag, hjelper og passar på kvarandre. Vi kjem nok til å bli venner for livet.
På praksisplassen har vi også møtt mange fine mennesker og fått nye bekjentskap. Klinikken er fin, rein og ordentlig og vi har fått en del oppgåver å bryne oss på. Eg og Krisitna prøver å venne oss til å skrive journaler på engelsk blant anna. No er det godt at det endeleg er søndag og vi har heile dagen fri!:D Neste helg går turen til Zimbabwe for å møte Sara, ei hyggelig jente som vi blei kjent med gjennom Matilda sin familie. Det er vi også spente på.
Eg vil også legge ut eit bilete av et av våre mindre hyggelige husdyr. Edderkoppane her nede er vel det eg liker minst med heile Afrika. Som mamma seier: dette er bra eksponeringsterapi!

Snakkes bloggen<3 Anni

Grøss og gru!
Første steg på Botswansk jord! Vi er starstruck 😀
Første visitt på Matilda sin klinikk. Veldig fin klilnikk:)
Kristina briljerer med husmor ferdighetene sine på kjøkkenet. Kan ikkje skjønne at denne dama ikkje er gift allerede!

Første Helgen vår <3

Halv dag på jobb – og endelig helg! Fy søren som vi har gledet oss til å få være litt herrer over eget liv 0:-) Vår trofaste Patric svingte oss til og fra, og det hadde vel knapt gått 10 minutter før vi satt i bikini med lunchen i fanget – ute i solstolene. Etter tropisk regnskur på formiddagen, priser vi oss lykkelige over at solen valgte å skinne for oss etter jobb.

Som vi har nevnt er det en 12 minutters spasertur å gå til nærmeste hotell,- det nydelige hotell Adansonia. Endelig Sol, Endelig “det kalde i glasset”, og et lite blogginnlegg.. 🙂
Vi må være påpasselige, da allerede ved inngangen, første servitør prøver å “selge oss” bassengtid. Så hvordan vi formulerer oss, hva vi etterspør, og hvilken pris service folkene krever, må vi enda alltid vurdere.

Men det er så mye vi ( i alle fall jeg!) vil si! Og da MÅ vi nesten begynne med vår fantastiske TACO FREDAG!
Oh yes – du leste riktig. Full pakke hjemmelaget taco! Kristina er taco-krydder spesialist, samt stappe- og guacomole-dronning. Så når både spisskummen er på plass, og avocadoen perfekt modnet (og det var ananasen også!), så mangler ingenting. Her er jo til og med cottagecheese, en spesialitet- så du kan få den i “smooth” versjon; nett som rømme (bare 1000x bedre). Og jeg laget salsa 😉

Vi var så fornøyde, at vi vi snakket like mye OM måltidet som vi snakket under selve måltidet. Og hvis ikke bildene er gode nok, så får dere bare ta oss på ordet – det blir fast taco fredag, her!
“Vi mangler bare Idol, nå” som Kristina sa. Hehe 😛
Før det herskapelige måltidet, hadde vi tatt en mini-joggetur i nabolaget (som endte på 5 km, faktisk!) og sjekket ut hva og hvem som befinner seg rundt oss. Vi fant blant annet en pitte-liten kiosk, som i hverdagene ( i alle fall) er åpen til 20:00, og kan selge oss brus og vann:) (Alternativet er taxi til dagligvarehandlen, altså!) Vi så også noen UTROLIG nydelige barn, som var ute og lekte. Alle er utrolig hyggelige, og smiler, vinker og hilser. Vi holder på å le oss i hjel der vi andpustne løper forbi folk som roper etter oss: “Hello! How are you?!” og vi må rope tilbake: “Fine, thank you, and how are you?” og de som regel svarer “Fine, thank you, and you?!” hahahah, evighets-samtalen .. <3

Og vegetasjonen her – det er helt sinnsykt nydelig! På 50kvm kan du se “jungelskog”, “savanne” og elvelandskap – og det er ALLE mulige trær og planter (fruktige og blomstrende, så vel som MASSE KAKTUSER ! Og det er 100000 kule insekter (minus de som stikker og plager…) og – jeg har ALDRI sett så mange sommerfugler på en gang..

På jobb i dag, var det på tide å trumfe gjennom, og få en prat med veileder om målplanen for praksis, da denne skal være innlevert til høyskolen (HPV som vi har begynt å kalle “Høgskulen på Vestlandet” !) på mandag!
Så, Matilda pratet med Kristina en-til-en om journalskriving i går. Hun lovet at det var min tur i morgen. Så jeg mannet meg opp for å få så konkrete tilbakemeldinger som mulig på det jeg lurer på, og for å få sagt så mye som mulig om våre ambisjoner og ønsker til praksis, for å være klare til klinisk eksamen når vi drar hjem. Og jeg må si meg ganske fornøyd! Selv om uken til nå ikke har vært som lovet mht observasjoner og gjennomføring av “pasient-sessions”, har jeg nå ståltroen på at neste uke vil bringe mange spennende økter! Jeg er blant annet lovet en ny gravid pasient, da hun allerede (:D!) har inntrykk av at det er noe jeg har god erfaring med (HURRAY!!) Så nå skal vi virkelig embrace helgen, og se frem til det som kommer ! Kristina er lovet barnepasienter også! 😀
Det å nevnes – at jeg nesten er imponert over meg selv for at jeg GIDDER å blogge – etter timevis med journal og oppgaveskriving på jobb.. og de som kjenner meg vet at jeg HATER data.. SÅ please, forstå at jeg gjør mitt beste for å holde dere oppdatert!

Jeg tror forresten også at lørdagene våre kan bli en dag for praktisk øving på hverandre (øving på manuelle teknikker, analysering, tekniske virkemidler, og oppgaveskriving/veiledning). I dag lærte “Mamashuge” (UNNSKYLD om jeg skriver navnet feil!) som er vår søte, fantastiske “mamma” og kollega på klinikken – oss hvordan vi bruker elektroterapi/TENS apparatet, og vi testet det på hverandre i håndleddsekstensorer og dorsal- og eversjonsbevegelse for ankel. Det var ganske kjekt! Vi må jo leke litt på jobb også… 0:-)

Other issues
Mygg. Joda, vi tar medisin, sprayer oss og sover i netting som fanget fisk, og nettet mitt, det vil ikke henge i taket. så nok en gang er det festet i taklampen, som en forhåpentligvis midlertidig løsning. I går var det så sinnsykt varmt inne – kanskje etter all matlagingen og stappmette kropper- men, det er jammen ikke lett å finne roen inne i et sammenfalt myggnett da, kan vi fortelle! .. Måtte erfaring hjelpe oss på den fronten også..

Så var det engelsken. Herre gud, Heter anamnese anamnesis?? stoppfølelse- end Range of motion?? vevskvalitet – tissue quality?? Øye-mål – Eye/sight measure? Eller som Kristina foretrekker å kalle det; “Eye goal” ;D Det blir litt latter underveis, der også..

Jeg la forresten ut et bilde på instagram, av min nye venn! Endelig flyttet en liten krabat inn til meg også <3 Han er nesten rosa i fargen, og heter Truls. <3

Jeg har VELDIG lyst å poste flere bilder, men det liker IKKE nettet,, så .. Uptates come slowly…!
Men, nettet er bedre på restauranter/hotellet enn på jobb, så vi satser på å være facetime/skype tilgjengelige i helgene <3

flere bilder på tampen 😉

Bring it – Friday !

1 Time til lunch, og jeg har enda ikke fått se en pasient. våre “kolleger” på klinikken fyker omkring, men den observeringen vi ble lovet, har vi vel egentlig fortsatt til gode.

Ann Iren er hjemme i dag, for å se til at elektrikeren/mannen fra forsikringsselskapet gjør det han skal, og at vi får lært oss det nye sikkerhetssystemet. Dermed har kristina alene hatt “ankel-pasienten” de to har jobbet sammen om, i dag. Jeg vet at min post-pregnant pasient kommer kl.15.30, men når du har skrevet fra kl. 8 til 11 og er tom for ideer, begynner nysgjerrigheten å dra nesen litt mot pasientrommene som tydeligvis er okkuperte. Som sagt, vi er lovet et pasient-rush i Februar.

En av fysioene her sa forøvrig at hun ville vise Kristina og meg hvordan vi håndterer deres ultralyd maskiner og interferential therapy apparatene. Det blir kanskje i 13.30 tiden, vi gleder oss!

Pasientene vi HAR hilst på (så vidt ved ankomst), sier at det er utrolig varmt ute i dag. Kan ikke vente til å ta helgen med en kald drikk og Taco-middag, god musikk og bare.. Ta helg!! På den andre side; Gangsperren indikerer tid for en ny runde på gymmet, så jeg håper det også er noe som står på “to-do-listen” til de andre også 😀

Håper det går bra med dere alle i Norge, vi sender varme hilsner til familie og venner – vi har ikke glemt dere.. 0:-)

Snakk om solen, så skinner den ! PASIENT TIL MEG 😀

Goooood Morning – It’s FRIYAY !

God morgen, Norge! 😀

Foruten at jeg våknet av en sinnsyk leggkrampe i morges (dehydreringsadvarsel!!) Våknet vi til enda bedre vær i dag!
I går dro vi for første gang rett hjem(!) Etter praksis. Patric var til og med presist på plass! Som vi begynner å bli vant til var vi riktig nok ikke alene i taxien, da han plukket opp noen venninner også, før vi kom oss hjem.
Det river litt i sjelen, men vi bestemte oss for å roe ned hjemme- prøve på en ikke-nattmat-middag (litt tidligere enn det vi har gjort so far), og vaske litt tøy (meg, i hvert fall) og skype-dateing fra Adansonia hotel (Annie). men først, litt soling FOR FØRSTE GANG! Før solen forsvinner nokså tidlig på kvelden ut av hagen vår. Det var syyyykt magisk å legge seg tilbake i stolen, med en kald pepsi max og solen varmende mot huden, selv om kvelden alltid byr på et par ekstra kryp som anser oss som perfekte solplasser..
Og klesvask, this one is for you, Susberg! makan til flashback, der jeg stod i heten og skrubbet klærene mine for hånd. Tok til og med bilde av det.. like Kristina said; vi tar bilder av A L T..
Det var sykt varmt, og ble dagens trenings-erstatning (sad but true..)
Så laget vi jo bare den DIGGESTE middagen! Botswana Biff og kyllingfilet, og alle de beste grønnsakene! Den fantastiske butternut grønnsaken tryllet Kristina nok en gang om til stappe (kan sammenlignes med søtpotetstappe, bare bedre!).. det ble litt mat-stønning.. bildene er tatt litt i farten/siste liten, men som jeg sa til Kristina og Annie;«denne restauranten vil jeg tilbake til!»
Og i dag.. i dag er det TACO FREDAG! dét blir spennende! I går fant vi faktisk kjøttdeig, så dette kan jo bli en ekte Molapo-klassiker!
I dag skal også Matildas mann Anders komme en tur (derfor er Annie hjemme fra jobb i dag!) Sammen med en fyr fra et alarmselskap, så de som er bekymret for sikkerheten vår- kan senke skuldrende ennå et hakk nå 😉