Ren med ren samvittighet

Selv om vi elsker de begivenhetsrike helgene våre, med utflukter, turer og spennende møter, smaker det godt med en hjemme-helg i ny og ne! Kanskje nettopp fordi vi ikke har mange av dem.

Fredag etter jobb inviterte Matilda oss med på et seminar med World Spinal Care, som er en organisasjon basert på frivillighetsarbeid og samarbeid med det Botswanske helsedepartementet, startet av en chiropractor. Vi fikk en lang intro av Matilda på fredag, om hvordan en reisefrelst kiropraktor fløy verden over med familien, og falt for Sør Afrika. En av sønnene i denne familien ble WSC’s grunnlegger.
Mer info kan finnes på http://www.worldspinecare.org/clinics/botswana/

Jeg skipper bakgrunnen, og hopper til at 3 frivillige, unge kiropraktorer (jenter fra Tyskland, Canada og Storbritannia) holdt et intro/info seminar om deres prosjekter og arbeid i Botswana. Vi, legen som lånte oss lokalet, og en annen fysioterapeut fra Nyangabwe sykehuset i Francistown var der. Hun heter forøvrig Linda, og skal være vår guide på sykehuset på torsdag!

Seminaret varte fra 18.15-21, ca. Og ja, vi var fortalt at det begynte rett etter jobb, og skulle vare i 2 timer (vi slutter kl.17). Så fredagstacoen ble utsatt et døgn. Hehe. Matildas datter Amo, hadde i grei erstatning bakt noen fantastiske muffins-omeletter med skinke og spinat, som ble servert under diskusjonsdelen på slutten av kvelden.

Vi var enige om at jentenes innsats og initiativ var inspirerende, og det var kjekt å treffe dem! Men, det var synd så mange som hadde sagt at de skulle komme ikke kom. Det ville nemlig gagnet helsearbeiderne som er her permanent mye bedre enn oss å komme. Det skal blant annet holdes en workshop på en av klinikkene 31.03, men da er jo dessverre vi reist fra Francistown…. synd…! :-\

Lørdagen hadde vi gledet oss til. Etter forrige besøk i SOS Childrens Village, hadde vi jo lovet å lage et opplegg til ungene, for å komme tilbake med aktiviteter, lek og oppgaver.
Vi ble hentet av Patric, og dro på storshopping før vi hadde en time med rigging i SOS landsbyen. Vi hadde nemlig planlagt en lag-inndeling i 3 grupper, som sammen med en av oss skulle gjennom 8 poster med ulike aktiviteter. Etter alle stasjonene, ville de samlet 8 bokstaver (de fikk en for hver løste oppgave/aktivitet). Bokstavene utgjorde et clue, til hvor den store skatten var gjemt. Ordet var fotball, og bak en gresshaug ved fotballbanen deres hadde vi gjemt en bag med snop, ballonger, 3 baller, et beach ping-pong set og 2 rokkeringer. Så etter 2 timer med skattejakt og kjeksutdelinger (de var veldig glad vi tok med kjeks på skattejakten!) Var det full fyr på fotballbanen. Totalt hadde vi ca 50 unger med oss. Det var utrolig gøy å gjennomføre dette på eget initiativ! Og de satte helt tydelig pris på litt nye aktiviteter.

Vi hadde blant annet en post der gruppen skulle samarbeide i å kjøre trillebår og kongetrone, en stasjon med matte-oppgaver, en med ulike løperunder; som forlengs- og baklengsløping, og hinking over en bane. En annen var «Simon says» (kongen befaler) lek. Ungene overrasket også med godt god hukommelse i memory (Kims) lek.
Vi kom hjem slitne og fornøyde. Gjett om det var godt med en dusj når vi kom hjem.. ren med ren samvittighet 🙂
Og best av alt; nå har det regnet i over en uke her, og det regner fortsatt. Men tror dere ikke solen skinte de 3 timene vi var med SOS?! for en flaks…!

Søndagen er ikke planlagt ennå, men det blir nok en del Bachelor-lesing og husvask. Må til, det også!

Fortsatt god helg, Norge!

Annonse:

Helgen vi har ventet på

Helgen 17.-20 Februar (ja, vi vet, det var en ganske lang helg!) har vi gledet oss til siden vi ankom Francistown. Det var helgen vi skulle på Safari i Kasane, OG krysse grensen til Zimbabwe igjen,- i en ganske annen stil- nemlig for å se the wonderful VICTORIA FALLS…!!

Det ble en GANSKE interessant helg. Bare dager før avreise, fikk vi vite at et norsk reisefølge; en fysioterapeut vi kjenner fra høyskolen i Bergen, og hans familie (de var hele 11 stk i reisefølget!) skulle bli med oss et godt stykke på reisen. I tillegg hadde de planlagt at første natten skulle være bush camping i Nata! Telttur i bushen var noe vi ikke visste om før dagen før avreise, og vi hadde ganske mange spørsmål: Hva trenger vi til det? Vet de at vi ikke har telt? Hvor skaffer vi oss et telt? Blir det varmt eller kaldt – osv.. Men, OM vi gledet oss!!

Vår kjenning fra HiB; Selveste Lars Peder har ikke hvilken som helst pappa. Faren Egil er nemlig Tutume’s første distriktslege her i Botswana, og har bodd i landet i 6 år med legejobben. Han er en ekte ildsjel, som har lært oss og gitt oss SÅ mye i løpet av denne eventyrlige reisen.

Torsdagen hentet de to oss i en av sine 3 FANTASTISKE og avanserte camping jeeper, med TELT på taket og kjølesap& fryseboks + reisekjøkken i bagasjerommet. Kort sagt; en ganske fancy camping var oss i vente 😉

camping bilene aka super-fancy-jeeps

Vi var heldige å få en skikkelig guiding av Egil hele veien til Nata, og stoppet både på en klinikk i området Egil hadde arbeidet som distriktslege for omvisning,- og så igjen på et Primary hospital. Vi var ekstremt heldige, og fikk gode omvisninger i begge lokalene, med mulighet til både å se pasienter, snakke med ansatte og stille spørsmål. EN helt fantastisk opplevelse. Vi var enige om at vi var positivt overrasket over de ansattes system og kvalifikasjoner (utdanningskrav).

Reisen til Nata og videre var en safari i seg selv. Det er helt ubeskrivelig å bare kjøre langs den endeløse savannen (grønn som du aldri har sett den på National Geographics!) og se bavianer, ubegrensede arter av fugler, maurtuer høye som små trær, og plutselig en elefant, en giraff, og alle de utrolig søte impalaene <3

«only in africa» – bare kjører forbi en elefant og to langs hovedveien… (!!)
Sjarmerende varsel <3
Fornøyd Lars Peder !

Nata Lodge camping plass var over all forventning. 100 meter til en fancy restaurant, tilgang til basseng, toalett og DUSJ!! Jeg hadde ALDRI sett for meg at dette kunne være bush camping. Men vi ble forsikret om at dette ER et pent og trygt sted å campe, så foruten de utrolig fancy teltene og bilene, kan man havne i mye råere omgivelser enn det vi hadde natt til fredag.
Likevel, å våkne midt på natten; i en feltseng i et telt, vekket av en gjeng geiter med bjeller, for så å bare sovne inn i fuglesangen igjen.. M A G I S K..

Neste morgen fikk vi inn en joggetur (og YES – magen min tålte det – I'M BACK!!) langs motorveien med 120 sone. fantastisk! Vi løp i den nydeligste morgenen, forbi alle slags dyrespor. Og heldigvis rakk jeg tilbake i tide til å slå ned teltet, før regnet begynte.
ETter en koselig "familiefrokost in the wild" bar det videre mot Kasane – og safari-eventyret startet på ordentlig. NÅ var det mye dyr langs veien!! DIGRE elefant og impala flokker, zebraer, giraffer – OG EN LØVE !! bare 10 m fra bilveien, i skyggen av en busk. Helt ubeskrivelig vakker med oransje og brun fyldig man. Vi ble stående en stund og beundre den.

EN (eller to, vi var usikre) svær elefant flokk! Og, vi fikk lyd 😉

I kasane møtte vi Leon igjen, Anders sin kamerat Sjur sin berømte safari-guide-sønn. En fantastisk og svært begavet ung mann. Han og kjæresten spiste middag med oss på den FANCY camoing/lodgen Egil og Lars' familie bodde i, før Leon tok oss til vår søte Water Lily Lodge, bare 5 minutter unna. Etter innlosjering i lodgene hentet Leon ogg igjen, så vi kunne samles for et godt måltid. Og den turen (åpen bil) var en opplevelse! A-L-D-R-I i mitt liv sett så mange flygende insekter i mitt liv! Måtte faktisk dekke til munnene våre når vi snakket,- og jeg fikk en grønn flue i øyet. deilig 😉
– men så; Nok en diger buffet – og mange lykkelig-mette mennesker. Dyrene er tross alt en del av safari-livet 😉

Water Lily Lodge hadde også utebar, restaurant og et basseng, som vi rakk å teste den kvelden !! Ellers delte vi et strt rom med hver våre senger, og hadde felles bad med resten av beboerne på etasjen. Men de så vi lite til, så vi hadde dusj og toalett tilgjengelig når enn vi trengte det, følte vi!

Neste dag var det TIDLIG opp. Vi hadde nemlig Morning gamedrive med Leon i Chobe National Park; rett og slett bushen. Kl. 6 bar det av sted. Turen Det fantastisk!! Å kjøre i åpen bil (men takk gud for det taket som var!) på de gjørmete veiene med natur vi ikke har maken til i Europa -og muligheten for et nytt dyr rundt hver busk.. Men Halvveis til lunch begynte det å regne, og det ble bare våtere og våtere.
Flere av oss var GANSKE forfrossne da vi stoppet for lunch, og ville kanskje egentlig ikke stoppe i det hele tatt. Men Leon Safaris er noe spesielt! Gutten stelte i stand varm kaffe, og stekte utrolige lapper/american pancakes til oss MIDT i bushen! Og med det fikk vi alle litt varme igjen. I tillegg opphørte regnet en liten halvtime, slik at frokosten ble en ekte nytelse.

Et utrolig funn: En elefant skalle ! Leon memte den hadde gått bort av sykdom. Den hadde tegn på jeksler som ennå ikke var fullstendig utvokst; altså relativt ung

Det var masse flodhester, impalaer, zebra og fugler, og vi så andre eksotiske dyr også. Men på grunn av regnet, så vi ikke alle elefantene som forventet. i gjengjeld fikk vi Glimt av krokodille 😉 .

Etter Litt "nød shopping" (tørre klær og regnjakker) og lunch på lodgen, var vi klare for runde 2; Safari i båt !!
Det ble en om mulig ENDA våtere affære. Men likefult stilig. Flodhest, buffalo, elefanter og krokodiller,- og du føler at du simpelten sitter på vannet. Og disse dyrene er ikke tamme; de lever i sitt frie; det er vi som er gjester i deres hjem. Ord kan ikke egentlig strekke til… Vi er bare enormt heldige !

Det var ganske kjekt å ligge på det store rommet vårt på lodgen og prate om den fantastiske dagen etterpå. Og vi var enige om at vi så frem til – allerede- å komme tilbake til Kasane på mandagen, da Leon hadde tilbudt oss å ta en safari-tur til, på ettermiddagen 😉

Søndag var den dagen jeg hadde gledet meg til lengst – i alle fall. VIC FALLS !
Vi dro etter frokost, sammen med 3 fra den andre leiren. Leon kjørte oss til grensen i den stilige safari-bilen sin, og hjalp oss over til sjåføren som ventet på den andre siden. Det tok ca en halvtime til, en halvtime på grensen, og en time innover i Zim før vi ankom Vic Falls. Vi kunne både se spruten over trærne i horisonten, og høre fossen stadig bedre, jo nærmere vi kom. Dette var høydepunktet for min del.

30 Dollar ved innkomst, og gjennom en ikke så dyr som forventet suvenir shop – og der var vi – i fossens omringende “jungel”. Det var ikke mange meterne å gå, før vi satt blikkene våre på den mektisgste fossen av dem alle. Det var helt enestående. Lyden, dybden, bredden. Og veien langs fallet, var så grønn, tettpakket med vakre trær, blomster og planter, med mange utkikksposter underveis.
Bare halvveis nedover var det påtide å ta en pause – både fordi vi trengte å få pusten igjen; i mangel på gjeller, og for å få oss litt lunch.
Ved inngangen var en fantastisk restaurant, hvor vi var heldige nyte sol og god mat mens vi tørket. Resten av følget vårt hadde avtalt med sjåføren å ta lunchen på ViC Falls hotel, før de skulle tilbake til Kasane for å fortsette sin road trip med resten. Vi gikk der i mot lykkelige tilbake til fossen, for å gå veien helt til ende.
Vi lo oss nedover, bokstavelig talt. Det var en helt magisk atmosfære. Man tror man står i det værste regnvær, mens det egentlig bare er kondensert vann fra fossens brus. Vi tok så mange bilder vi kunne uten å ødelegge telefonene, men det er bare å innrømme: vi skulle hatt gode kamera som tåler vann..
(Så vi må nok tilbake hit..!)

<3 !

Etter å ta kommet helt ned til broen, og hvor fallet er dypest: 108 meter (!!), ble vi hentet av sjåføren vår, som tok oss til lodgen vår. (Den var bare 5 minutter fra sentrum, så vi fikk oss en behagelig formiddagsrunde dagen etter – før vi skulle tilbake til Kasane!)

Hellooooo 😀

Kvelden ble en skikkelig (etterlengtet ;)) girlsnight på byn, med middag, bolle(r i fleng) og god drikke på “Mamma Africa’s eating house”. En skikkelig lekker, tradisjonell reatsurant, med LIVE musikk på kvelden !
Før middag hadde vi blitt vist hvor markedet var, og har endelig fått oss noen flotte suvenirer å ta med hjem til Norge. Minnene vil vare evig <3

Broen.. Det ble dessverre ikke hopp på meg..

Etter å ha selverklært oss som sesongens mest engasjerte publikum, og etter 5 boller til dessert (de var alle mine..), dro vi hjem til lodgen. Det føltes som vi var gjester i et privat hjem, noe vi forøvrig var.. Paret laget frokost til oss dagen etter, mens vi satt rundt bordet i rommet ved siden av, og ventet. Det var nok en komisk og merkelig situasjon!

SÅ var det en liten time med smoothie-luksus på Vic Falls mest fancy cafè, før turen tilbake til grensen, hvor himmel ble til helvette i løpet av en liten halvtime…

Dette vil jeg skrive kort, for det føles fortsatt som om jeg akkurat våknet fra et mareritt, og er usikker på hva som er realitet og hva som er drøm..
På grensen ble vi ikke trodd, kort fortalt. Vi kunne visst ikke være studenter i klinikk.. Veilederen vår måtte kontaktes, og fikk oss så vidt der i fra. Men resultatet var dramatisk: bare 5 dagers videre opphold i Botswana.
Vi krysset fingrene for at dette kunne løses når vi var tilbake i Francistow, og bestemte oss for å avvente skrekken. Men den kom tilbake..
Etter Matilda’s utrolige innsats, uendelige telefonsamtaler, kontakt med skolen og bistand fra Norge, OG personlige brev og søknader om forlenget opphold for å fullføre praksis; var marerittet endelig over. Vi priser oss lykkelige for å ha vært så heldige i denne situasjonen, og har lært en hel del om det ene og det andre..

Til alle dere der hjemme som bistod oss i denne situasjonen – igjen : TUSEN, TUSEN TAKK.

Hverdagen på klinikken har nok aldri vært så attraktiv som nå. Vi skal jobbe enda hardere, og lære fra hver pasient vi ser! TENK så heldige vi er som får gjøre utveksling her!

Og når vi er inne på det; Vi får stadig flere pasienter, og spennende tilfeller å bryne oss på.
Ukens ord: Takknemlighet <3

Team wet wet wet
KOOOOS ! <3

Carmen

Så langt, så godt

Tiden går så forrykende fort. I dag er det 23 effektive arbeidsdager igjen. Det er 34 dager til vi er ferdig med praksisen og det er 50 dager til vi setter våre ben på norsk jord igjen. Utrolig!

Jeg har uoffisielt erklært meg selv som den av oss tre som skriver sånne sammendrag innimellom, da jeg ikke har sjans til å holde tritt med reseren fra Bergen. Så nå får vi se da, om det lar seg gjøre å oppsummere de siste 4-5 ukene på et kort nok innlegg så dere gidder å lese det.

Totalt sett, er vi på en fantastisk reise. I ’nuene’ har vi vært både høyt og lavd av begeistring. Det første slaget i trynet fikk vi da vi var i Zimbabwe, og måtte innse at vi må være ubegripelig takknemlig for hvordan vi lever og har det i Norge. Da vi var der ble vi møtt av noen nydelige mennesker som tok varmt i mot oss. Men de bodde i noen utenkelig, fattigslige kår. Huset var en murkloss med Bølge-blikk-tak. Og der bodde vi i tre dager sammen med mor, datter, to sønner, en sviigerdatter og et barnebarn på 2 år. Huset lå så pass fra sentrum at vi måtte ta ’kombi’ for å komme oss rundt. En kombi er en caravelle som de trør flest mulig mennesker inni for å tjene mest mulig penger på én tur. Så da vi trodde det var stappfullt, stoppet bilen ytterligere 2-3 ganger og nye 8-10 mann ble flatpakket stablet oppå resten av passasjerene. Byen var fullt med mennesker, biler og søppel overalt. Og vi, som ca eneste hvite, ble sett på som millionærer, og fikk vår overdose oppmerksomhet.

Så har vi vært på safari i Serowe, ca 2 timer fra Francistown. Der bodde vi igjen hos noen fantastiske mennesker som tok oss med ut for å se på dyrene og vi ble vartet opp med tidenes måltider og deilig senger, i et stort, herlig hus. Vi merker at de hysteriske vibbene våre har blitt slappere. Første natten etter vi landet i Francistown, 5. Januar, kavet jeg noe vanvittig for å feste myggnettet mitt i en bjelke i taket. Jeg flyttet på møbler og sengen for at opphenget skulle passet til der jeg skulle sove. Makan… Helgen i Serowe var vi bokstavelig talt plassert midt i ’bushen’ og ingen myggnett var tilgjengelig. Det gikk fint. Så langt, så godt.

Praksisen har vi vel ikke vært særlig fornøyd med så langt, utenom noen fantastisk hyggelig kollegaer og en utrolig flott klinikk. Men det har begynt å ta seg opp på travelhets- skalaen. Vi får stadig flere pasienter, vi har vendt oss til lange arbeidsdager og vi har forstått hvordan vi skal klare oss uten mat mellom 06.30(frokost) til 13.00(lunsj). Så de gjenstående 23 arbeidsdagene er vi tente på å gi jernet og suge til oss det vi kan av læring (og feiling) før vi kommer hjem.

Til uken skal v på tur. Turen vi har ventet på siden vi bestemte oss for å dra i Botswana, i oktober! Vi skal på ny safari, som visst nok skal være enda bedre og større enn den vi opplevde forrige helg. Det tror jeg ikke før jeg får se det og jeg glede meg noe heeeelt sinnsjukt!

Adjos!

– Kristna

<3
Kombi

Lærerbesøk fra Norge !

Onsdag kveld skulle æresgjestene ankomme. Rett fra jobb, ble vi ble kjørt av vår alt-mulig mann og kompis; Bodi, til Francistown airport for å ønske dem velkommen. Det var utrolig hyggelig å se kjente ansikt, og de langveisfarende så overraskende våkne og freshe ut!

Vi stod ute i frisk luft og nøt omgivelsene, mens vi venter på Matilda og Anders, som skulle ta dem til hotellet; en halvtimes gange fra huset vårt.

Men for min del var gleden kortvarig. Allerede samme kveld kom nervene, som like før eksamen, og kastet all sin uhygge over stemningen fra gjensynet.
Morgenen etter var ikke bedre. Takk Gud, for at Kristina var så avslappet, for jeg selv holdt på å krepere!

Lærerne ankom noe senere enn oss, og var hurtig i gang med omvisning på klinikken og møter med Matilda og andre ansatte. Til tross for at de vennlige pg flinke damene gjorde sitt beste for å vise oss at de «er på vårt lag», kunne jeg ikke puste før jeg hadde min første undersøkelse under oppsyn overstått.

Pasienten ankom over all forventning en hel halvtime før schedule, og hjalp ikke på spenningen.
Nina skulle være med meg.
Vi presenterte oss for den nye pasienten, og så var det bare å «bære eller briste»! (Ref; relasjons kunnskap; Hansen og Røkenes, 2012 ;-))

Men det gikk bra! Jeg husker virkelig ikke når jeg sist undersøkte hender og håndledd,- og det er den første casen med Ganglion cyster jeg har vært borti! Så med Nina som en kjekk støttespiller med VERDSATTE innspill, kan vi si oss fornøyde med dagens try out!

Kristina var dessverre ikke like heldig, som fikk 2 pasienter på no show…

Til lunch kom Anders, og Matilda og Ano tok oss med til en nydelig restaurant i fortryllende omgivelser.

Roots of Africa, het stedet.
Vi ble servert nydelige salater, wraps og lærerne gikk for pai- en av deres spesialiteter (med butternut<3)

Etter lunch var vi klare for å behandle og trene nye (gamle/kjente) pasienter, og var mye mer komfortable 🙂

Etter jobb var det bare en svipptur hjemom, før vi fikk dagens trim (score!) Bort til lærernes hotel. De inviterte oss nemlig på middag, og vi hadde på forhånd hørt at maten der er noe å prøve!

Ikke feil med roasted veggies og 300g. Serlion 😉 #følerossheldige

Det var en meget trivelig kveld med fagprat, kulturdiskusjoner, heads up for bacheloroppgaven, men også small talk og en god atmosfære, oss Nordmenn imellom 🙂

Vi kan trygt si at vi ser frem til en ny dag med faglig gode tilbakemeldinger og diskusjoner, samt mindre nerver 😉

Carmen

Rhino Sanctuary, Serowe

Fredagen ble en avslappende avslutning på den beste uken i praksis so far !
Vi tok oss middag på Ocean Basket – restauranten med SUSHIen ingen enda har blitt dårlige av.. 😉
Etter å ha skålt for håpet om en helg uten slanger, men med synet av fantastiske villdyr vi sine naturlige omgivelser, var det hjem for å pakke.

Lørdag formiddag var vi ready for en ny runde med SatsElixia gruppetime, før vi gjorde oss klare for å bli hentet og kjørt til «the buss rank». Patric må ha skryt- han var PÅ MINUTTET presis i dag ! Kanskje har vi en mild påvirkningskraft på noen rundt oss, after all..

Den planlagte bussen var dessverre full, så vi måtte vente en halvtime på neste; en klam affære. For å holde plass i (mini-)bussen, betyr det å sitte inne i bussen, til den er full. Og værmeldingen stemte ikke – det var MEGET varmt.

Mens vi venter på at bussen fylles opp.. Hottttt
Marked like utenfor bussen ! The buss rank er et travelt sted!
jentah på tur <3

Bussturen skulle ta 2-2,5 time, men det nærmet seg vel tredje timen da vi endelig hoppet av ved kjøpesenteret som avtalt. Der traff vi fort Leon, og faren hans – som er en kamerat av Anders.
De to tok oss med til huset deres, hvor Leons søster og kjæresten ventet på oss. Huset var som dere kan se helt nydelig, og de har to svære hunder <3

(Denne er til dere, Elixia kolleger!) TIDENES BBQ til kvelds <3!
Nydelig hage – med drivhus – og koselig kveldsbelysning (julelys) fra Norge!

Det var ikke mye å gjøre før vi var på vei mot eventyret. Vi kastet fra oss lakenposer og unødvendig lass på det UTROLIG flotte rommet de hadde gjort klart for oss, før vi var tilbake i Leons store safari truck. Han kjenner folkene i the Rhino Sanctuary, så vi betalte bare en liten extra fee for bruk av egen bil, så kjørte han oss rundt i reservatet 🙂

vi var SUPER heldige med været. Og Leon kan alt om alle de spennende dyrene og tingene som var å se.

Inngangen til Khama Rhino Sanctuary, nær Serowe
Dreven sjåfør !
Nydelige Zebraer
Leons søster og Typen Brandon ble med oss! En utrolig trivelig gjeng 🙂
Modellene.. 😉 Det var en real photoshoot i bushen!
Leon og Kristina ser på vannhullet – og de fantastiske nesehornene
WHITE RHINOS !
Har alltid ungene sine foran seg – btw (lært av Leon!)
Sommerfuglene samlet seg i de små myrene – utrolig fascinerende !

Vi fant ut at sommerfuglene minnet oss om flygende smørblomster – de var så nydelige – og over alt !

Det vakreste vi opplevde var ikke èn ting eller ett dyr.. Det var hele opplevelsen, bilen som vugget i sanddynene, den eviggrønne bushen med et utallig utvalg av vegetasjon – og så alle de dyrene. De eksotiske dyrene (Jepp, vi så mamma-Pumba med sitt lille nurk i hiet!)

Team-Safari ; Team Leon Safaris
Mamma-Gnu (wild beast) og lille kalven <3
<3
Enjoying our view !

GIRAFF <3
NESEHORN – en av dem med det lengste hornet som nesten vokste helt rett!!
ORYX
ANTILOPER
ZEBRAER
GNU
WILD BORES

Og selvsagt, alle fuglene.. Jeg har aldri hørt så mange rare fugle-lyder!

Og ved en "fugle-kikkings-post" var en dam med masse skilpadder!

Leon og Søsteren Nelo. Halvt Norske 😉
Rhinos <3

Etter selve turen i reservatet tok de oss på en biltur gjennom sentrum, og ut til «the countryside». De viste oss blant annet et utkikkspunkt, som tydeligvis ikke alle kjenner til. Vi kjørte og gikk gjennom nabolag hvor hus i ulike størrelser og i variabel kvalitet var plassert nokså usystematisk. Det var mange lange blikk, og mange søte unger ute i «skogen» og lekte da vi kom. SÅ førte Leon oss ut til en fantastisk utsiktspost, hvor vi kunne se hvordan vakre og enorme Serowe strakte seg så langt øyet kunne se i alle retninger.

And the view…! Et utrolig vakkert sted.. Og timingen; himmelen.. Serowe er visst en av de største village’ne i B.

Det er mange flere bilder å poste! Vi satser på at de kommer etter hvert 😉

Vi har så mye mer å si og vise fra denne turen – men vi må rett og slett dele også dette innlegget..
Men vi er vel hjemme, og har hatt en fantastisk helg !
Mer enn noensinne gleder vi oss til safari i Kasahne ! <3

Carmen
Kristina
Ann-Iren

Africa opens up !

Me and my African Queen <3

Hver morgen når Patric henter oss, kjører han også en liten gjeng småbarn til pre-school (og henter dem når vi også skal hjem). Dette er en av prinsessene – som ENDELIG har begynt å prate litt og tørre å kommunisere med oss.

Vi er allerede halvveis i uke 4! Tiden går vilt fort her.. Til helgen er det bestemt at vi skal besøke
"The Khama Rhino Sanctuary Trust; A Community Based Wildlife Project – Near Serowe, Botswana"
http://www.khamarhinosanctuary.org.bw/
Det er altså en nesehornspark, som skal være full av villdyrsliv og spennende opplevelser! Turen blir sammen med venner av "tutor-familien" vår, fra lørdag til søndag.

Vi skal bestille oss hytte i reservoaret i dag! Blir en skikkelig artig tur, tror vi 🙂

Enn så lenge – vi er godt i gang med dag 3 av 5 på klinikken, med minst 3 pasienter hver i dag! DA nærmer vi oss noe 😉

Ha en nydelig dag alle sammen!

Carmen

Fredagstaco erstattet med Kirkefest

Patric hentet oss et kvarter tidligere denne fredagen, så vi skulle rekke å spise og gjøre oss klare for kirken- og ikke minst, tenkte vi, at Patric skulle få rekke å gjøre de siste forberedelsene før helgens store begivenhet.

Så vi skyndet oss hjem, og Annie og Kristina er super happy over å ha oppdaget at de liker tunfisk! Nok et enkelt, men over gjennomsnittet godt måltid…!

Så passet den nye Zim-kjolen! Og de andre 2.. de var helt nydelige 😀
Så vi satte oss ut kl.19, for å vente på sjåføren.
Han hadde sagt 18.30, men tekstet oss on time og sa kl.19. Så ble klokken kvart over.. halv åtte.. og så ringte vi etter dem. Vi fotstod ikke så mye av telefon samtalen, som ble brutt. Trøtte, men følelsen av å ha blitt dumpet før skoleball, låste vi oss inn igjen, og gav løs på naboens danske kjeks-boks, som vi fikk i velkomstgave. Ganske skuffet satt vi ganske tafatte og spekulerte rundt hva som kunne ha skjedd, før det plutselig tutet utenfor.
Maggie (Margareth) og kusinen, begge i kirkens t-skjorter, lange skjørt og hvite slør over håret, beklaget forsinkelsen, og sa det var pga delayed matlaging.

20min skulle turen ta, og Patric skulle allerede være der. Etter et par 3 mellomstopp, hvorav det siste utenfor kirken (den de går i til vanlig, hver søndag), hvor vi ble stående en god stund. «søstrene» fotsvant ut av bilen, og vi ble sittende å stirre ut vinduene i det mørke skuet, hvor mange kvinner og menn stod og satt i grupper, med bibler og ulike antrekk.
Til slutt, når Patric dukket opp, spurte vi om vi kunne gå ut av bilen.
Da fikk vi hilse på flere- en mann kalt Oliver, en ivrig kvinne som kalte seg «Lissie», kort for Elisabeth, og Margareth’s eldste søster Esther.
Vi skviste oss inn i baksetet – rad 3- og bilen var plutselig full av hvite tørkler, og Maggie skrudde opp volumet på Afrikansk lovsang. Sharon, kusinen, viste seg å være en viktig personlighet i kirkesamfunnet, med helt spesielle evner. Hun var fortsatt i utvikling, fortalte hun (forståelig, ung som hun ser ut), men hun kan «se» pg «høre» ting. Og uansett hva, har hun en enorm karisma, og en nydelig sangstemme….!!

Vel 45min senere kunne vi skimte et hvitt telt. Noe mindre enn ventet, og inngangen/innkjørslen kunne vi ikke finne i mørkret. (Vi trodde de hadde vært her før, vi da..)
Så etter noen sirkel-kjøringer, fant vi endelig veien bort til teltet. Det var allerede halvfult, sv kvinner og menn, eldre, barn og babyer. Noen i finstas, andre mer casual.


Gruppe bilde; De Norske besøkende, Pastoren og Patric’en vår!

Patric’s kamerat Aron var tydeligvis teknisk ansvarlig (det var lys, et lite slags podie, mikrofon til pastoren og høytaler for musikk (pauseinnslag, til f.eks nattverden/nattmåltidet).

Pastoren,den lokale, ledet an bønn og sang. Han var leder under Den Store Pastor, the Father og grunnleggeren av Kirken: Pastoren fra Zimbabwe, som besøkte «menigheten» ved samlinger som dette; ca hver 2. Eller 3. Mnd.)
Etter ca en time, ankom Den Store. En utrolig smilende, vennlig og glad mann, som.hjertelig ønsket oss velkommen til samlingen.


Pastoren insisterte på at vi måtte ta bilder 😀

Så var vi endelig fremme. Små sjenerte og litt forblåste (vinduene nede hele veien, og ingen turte å si at det ble litt meget i baksetet..) klatrert vi ut av bilen. “Eeeeeh, Carmen, you cannot wear that” .. (Say what..??) “Do you have something to put around your waist? Your dress is too short!!”. Vel.. Jeg hadde vel strengt tatt like lang kjole som Kristina – men hun hadde jakke på seg. Så, fra å føle meg pyntet i den nye kjolen, hadde jeg med et stort sjal rundt meg, og genseren (lang) knytt rundt livet for å dekke ned over leggene. jaja..

Å hilse på kirkesamfunnets grunnlegger er jo litt stort..!
Kristina og meg utenfor teltet
«Partyteltet» aka Kirken
The gang !

Vi gikk litt nølende mot teltet, som med en nærmere kikk ble mer og mer fremmed fra forestillingene. Det “flotte, store hvite teltet” Patric hadde snakket om, var i alle fall noen lunde hvitt utenpå..! Men lampene fungerte som insektsmagneter, og jeg klarte ikke helt å motstå fristelsen til å vinke vekk et par overivrige møll og svære flygende non-vertebrae som jeg aldri har sett før. Men alle barna.. Gud, de er så skjønne her, alle sammen…!
Og vi ble tatt imot av Patrics venner.

Vi fikk stoler helt fremme i forsamlingen, så vi skulle se og høre mest mulig. Det tok ikke lange tiden før vi stivnet litt til – for det gikk hardt for seg. Mye nydelig allsang, og imponerende synkrone oppstart og avslutninger! Det varierte med hvem som brøt inn med innspill til den neste sangen. Men så kom også noen innspill av det vi var advart mot – noen som talte i tunger ( etc. hylte/hvinte..) , og fikk anfall. Særlig en av kvinnene, som viste seg å være Den eldre av lik rolle som den Sharon har påbegynt, hadde gjentatte perioder der hun rett og slett “forsvant”, og var som i transe. Hvordan disse svingningene i sinnstilstander ikke syntes å påvirke resten av forsamlingen, mens vi satt der med øyne så store som Ivo Caprino-dukker, er fascinerende i seg selv. I etterkant ble vi fortalt at noen av de tingene vi var vite til, var hennes forsøk på å fordrive onde ånder, demoner og andre urene energier som bare hun kan se eller sense.
Flere personer fikk større og mindre men likevel spesielle innfall underveis. Pastorene holdt ulike prekner, og alle lovpriste Gud, og Jesus Kristus. Men innimellom alt det veldige og nye, var helt utrolig allsang, og til og med vår egen Patric tok initiativ til å igangsette en lovsang.

Pastoren var svært giret på sette oss i spotlighten, og danset med mange av kirkemedlemmene, og vi fikk ikke bli noen unntak. Så plutselig stod vi alle 3 og holdt hender med Patric og Pastoren, foran en jublende forsamling. Vi måtte bare le. Det var hysterisk, både hysterisk morsomt, og utrolig artig. Hvert fall fra min side, var latteren 100% genuin,- for en gjeng!!

Dansingen var obligatorisk..!

Etter å ha hørt minst 10 vitnesbyrd, der frivillige kom opp på podiet for å takke Jesus Kristus og Gud for hva de hadde fått av gleder eller gaver i livet. Det var historier om alt fra å plutselig få i gave en skolesekk rett før skolestart (much needed), til å overleve en ulykke. Men noe som slo oss var at mange av takkene var rettet mot materielle gaver og penger/karriere i jobb.

Vi kjente oss rimelig trette, når det nærmet seg 2 timer over vanlig leggetid.. Og etter å ha spurt Patric 3 ganger, lovet han å ta oss hjem “innen 20 min”, så snart vi hadde fått nattmåltidet. “It’s just a tiny one, you have to eat it!”. Vi var jo sikre på at dette var et nattverd. Men neida,- det føltes virkelig som en kveld på byen, da vi avsluttet med ekte NATTMAT (streetfood). ET svært fat til hver med ris, grønnsakssaus og kyllingkubber. Det smakte godt, men fy søren… Det var et helt usedvanlig besøk, dette her.
Men Patric holdt sitt ord, og tok oss hjem etterpå!

Etter å ha sett oss i speilet og ledd godt – Vi var ikke fullt så striglede da vi kom hjem (det tar på å være på kirkefest!) var det ikke mer enn å pusse tenner før vi stupte i seng.

Satser på å få lagt ut noen av de ytterst få bildene vi fikk anledning til (turte) å ta.

Men guys – Vi har faktisk talt i mikrofon forran hele The new Creation Apostolic Church!!

Take us to Church

27/01.17

Hvor er den beste plassen å tilbringe en fredagskveld…?
Vår buddy Rashid fra Active Gym lo hvert fall godt da jeg fortalte ham hvor vi skulle tilbringe kvelden i dag. Men gjett om vi gleder oss..!

Sjåføren vår, “the best delivery guy in Francistown” og beste rådgiver; Patric, inviterte oss sammen med kjæresten hans og vennegjengen til deres store kirkesamling, 15 km fra byen i kveld. De har brukt flere uker på organisering, planlegging, og rigging av det store, hvite teltet hvor nattseremonien skal finne sted.
Så i dag skjer det. 16:45 hentes vi på klinikken, og kjøres hjem for å gjøre som Patric sa; “Eat, get some rest, and put on your dresses”.
Seremonien vil så vidt vi vet bære preg av preyers, sang – à capella- og dans. De skal være der hele natten igjennom. “All night prayer” kaller de det.
Vi ble litt usikre da vi hørte hvor lenge de skulle holde på, men Patric sa det ikke var noe problem å kjøre oss hjem når vi ønsket det. Så vi kan bli så lenge vi ønsker 🙂 Hardt å få til vane å legge seg kl.21:30 !!! ;P

Jeg kjøpte forøvrig den eneste kjolen jeg har her på bruktmarked i Zimbabwe!! SÅ den er akkurat nyvasket – og fortsatt uprøvd. Håper jeg kan ha den på i kveld!

Patric sa også at vi måtte hjem og lade mobilene våre, så vi har nok å gå på til å ta bilder! Vi er super-spente 😀

#ToBeContinued

Carmen

Helg i Zimbabwe – part2

Jeg prøver igjen ! Men nettet, vet dere… Pics will be added when possible !

Det var en særdeles spesiell tur. Det er veldig varmt, men pga regntiden, kommer noen ganske så avkjølende byger. Nettene for eksempel, bar preg av gjentatte våkninger pga frysebyger! det var uvant. Men heldigvis, vi var beskyttet med myggnetting og spray, slik at myggen som lurte i den lumre luften ikke plaget oss.

Vi hadde planlagt en middag med grilling i parken i Hillside Damms dere ser bilder av under- på søndagen,- men dessverre satte et sinnsykt regnvær sperre for den planen. Vi klarte oss fint på piknik-lunch på lørdagen i alle fall. Og Annie fikk sine etterlengtede skille-merker 😉

Den naturen vi var vitner til rundt demningen og i området var HELT utrolig. Bare synd vi ikke visste om restauranten der på forhånd, så vi kunne spart penger til en drink i skyggen..
Men har man en pose/bag å sitte på, og musikk på telefonen, så er det bare å slenge seg på gresset 😀 Men OBS- man bør se seg for. Sarah satte seg 2 cm fra en giga «konkylie» av et skjell, med en svær snegl i! (ordentlig sveitsisk, den der!)

Vi ruslet rolig (jeg har aldri gått så sakte i mitt liv, og vi måtte le av det!) gjennom et nydelig reservat, og så blant annet 4 svært forskjellige og flotte Gecko/firfirsler, 3 UTROLIG vakre fugler, og masse spesielle insekter. En firfirsle krøp opp et tre, og var grålig i fargen og like lang som underarmen min! Den neste; liten med lang turkis hale! så var det en litt større igjen; med gule striper – som Annie overbeviste seg selv om var en slange… Og den siste mer oransje i fargen, nesten som min rosa Truls hjemme i Francistown.. 🙂 Vi så også 5 ekorn! De het Charlie, alle sammen #DeSomVetVet

Etter å ha brukt nesten 4 timer i den lille parken, og tatt bilder av det meste som kan tas bilder av, gikk vi tilbake et langt stykke (fortsatt i spare-modus-tempo), fordi vi nok en gang hadde problemer med å få tak i sjåføren vår. SÅ vi satset på å finne en taxi langs veien, handle middag i byen, og ta combi (med livet som innsats) hjem til Fru Moyo 🙂

Vi likte oss langs gatene og i folkemengdene i Bulawayo, egentlig! Det er så kjekt å gå blant folk og se hva de gjør, hvor de skal.. Alle de flotte skoleuniformene, og FANTASTISKE frisyrene! Vi gikk også innom en frisørsalong (største jeg har sett, tror jeg), der hvert hode hadde minst to hender som enten flettet, snurret eller limte hår fast til mørke krøller. Både damene og jentene i stolene smilte og hilste, og frisørene virket svært fornøyde og stolte da de viste oss sitt livsverk.
Jeg tok bilde av Sarah’s flotte hår, som jeg må vise hvis jeg får lastet opp bildet, etter hvert..!

Dagen gikk, og vi kom oss til slutt helskinnet hjem, slitne og klare for Mrs. Moyos mesterverk. Vi har brukt hva vi kunne på supplerende råvarer og på frakt/transport, og det må bare gjentas- denne turen ble MEGET mer kostbar enn ventet.
Heldigvis, når moren var så flink på kjøkkenet, kunne vi bidra med oppvask. Og med 3 effektive par med hender, går det nokså greit for seg! En skyller, en skrubber og en tørker og setter på plass. Team work all the way!

Når klokken passerer 21, så er vi som vanlig stup-trøtte, og er klare for sengen. Dermed får vi gode netter i Francistown. Men i Zim.. Vekkes du ikke av hanen kl 3, 4, 5 og 6 på morgenen, så er det Combi-sjåførene som vekker deg med tuting fra kl.5. Ikke minst var gaten full av hunder og andre dyr, som konverserer høylytt på sine språk. Vinduet på rommet vårt var ødelagt, og kunne ikke lukkes. Så med øynene lukket, kunne man fint forestille seg at man lå i telt der man sov!

Men det er vel ikke den ting man ikke venner seg til.. Allerede 2. natten var bedre enn 1., og 3. nokså ok, hadde det bare ikke vært for den nakke kjinken jeg våknet med… MEN- når man reiser med to fysioterapeuter, så er løsningene alltid like i nærheten <3 Begge behandlet meg på mandagen, og tirsdag våknet jeg HELT pain free 😀
Takk, jenter ! <3

#Part2Completed

Helgetur til Zimbabwe – intro

Bussturen inn i Bulawayo

Dette er det innlegget (eller de innleggene, det kan komme til å bli en del) – som er det vanskeligste å skrive.
En «liten» helgetur til Zimbabwe. Det er nemlig slik at Familien Lavik har et veldig nært forhold til familien vi besøkte i Bulawayo, Zimbabwe. Datteren i huset er barndomsvenninne av Amo, vår veileders datter, og familien her har bistått alenemoren i Bulawayo siden ungene hennes var små. Vi traff Amos venninne fra Zim allerede andre dagen vår i Francistown, da hun var på ferie for å besøke dem. Hun heter Sarah, og er en ekte skjønnhet (i likhet med de fleste andre jentene her!).

Så var det den ene kvelden rundt middagsbordet der Mr. Lavik foreslo at Sarah skulle invitere oss over grensen for en helg. Og plutselig ble det slik. Rett fra jobb kl.8-11, ble vi hentet på klinikken av arrangøren selv, og fraktet til bussholdeplassen.
Man vet jo aldri med sånne rutetider. Kanskje kommer bussen 11.15, kanskje kommer den kl.12. Joda, det var kl.12. Så vi kunne fint rekke en 2. grads forbrenning før den 4timer lange bussturen. Det vil si, til grensen var det vel ca 2 timer, og en drøy time PÅ grensen med fiksing av visum, litt bare-for-å-lage-litt-liksom-struktur-køer og mye roping gjennom små hull i glassrutene som skilte oss fra de ansatte på grensen – så gjenstod bare 1,5 time til Bulawayo.
Det fine er at vi nå også har visumet vi trenger for turen vi planlegger til Victoria falls i februar! Og ikke minst, vi vet at toalettene på grensen er lokaler man IKKE vil oppsøke.

Da vi gikk inn i bussen ble vi iakttatt av mange store øyne, og måtte gjentatte ganger svare at ja, vi skulle til Bulawayo. Jeg har litt større forståelse for spørsmålet nå, enn da vi dro.

Men Jøss, vi så mye vakkert fra bussen! Og det var en deilig buss, med komfortable stoler og aircondition, og gratis vann! <3

Skjønneste Sarah ventet på oss i Bulawayo, med en taxi sjåfør. I en CRAZY trafikk på gamle veier som definitivt kunne trengt oppsyn – ble vi kjørt 30 min ut av sentrum, til landsbyen/nabolaget Familien bodde i.

Hagen var utrooolig søt, med mango og limetrær, gummiplanter og maisåker i nabohagen og på en stor vidde like ved. Vi ble varmt mottatt med det samme, av Mor, lillebror, svigerinne og hennes lille Magnus.

Annie, Magnus og Sarah

Familien var veldig gjestfri, og vi var priviligerte nok til at den store familien i det lille huset ofret et helt rom med en dobbel og en enkelseng til oss <3
Hver gang vi hadde vært ute og kom hjem, hadde mor i huset redd sengene, og brettet sengetøyet vårt. OG,- hun var (er) en helt FENOMENAL kokk! Vi kan IKKE klage på middagene i Zim, i hvert fall !!

Men det var mye å bli vant til. Da vi først ankom, måtte vi vente ute i den lille hagen til middagen var klar. Stuen og spisestuen er i ett, og med alle man inne, kan det bli litt for trangt og mye styr.. Og dessverre, det er ikke bare-bare å være «hvit jente» i Zim. I alle fall ikke i et nabolag som ser hvite mennesker en gang i skuddåret. SÅ for at barna i gaten ikke skulle bli spinnville (sa Sarah) måtte vi holde oss bak gjerdene til det ble mørkt, og barna ble kalt inn..

Neste dag fikk vi heldigvis en tur til byen, og sett de små «markedene» og bodene som selger suvenirer. Våre første suvenirer !!!!!

Men veien TIL byen… Det er nesten for gale.. For å si det sånn, den trafikken der, er 110% ulovlig i Norge. I tillegg vekker taxisjåførene deg med tuting og hyling før hanen har stått opp. Og er du først i minien (det er snakk om MINIBUSSER – ikke taxi-biler), uten bilbelte, og uten noe som helst sikkerhet, så skal sjåføren ta HELE runden i landsbyen, til bussen er 150% full, før den setter retning mot byen, i 70 km/t i 30 sona, og i slalom mellom hullene i veien…

Disse bildene var altså av en halvfull combi…….

Men Vi har SÅ mye å si og vise fra denne turen, at jeg umulig kan gi hele historien på ett innlegg – så enn så lenge, vit at VI LEVER og ingen ble syke i løpet av reisen 😀

Vi passer godt på hverandre, og er fortsatt enige om alt, så et bedre reiseteam kunne jeg sett lenge etter 😀

Carmen